«The Residence» er herlig komikrim

Hercule Poirot, Miss Marple, Sherlock Holmes, Frank Columbo og Jessica Fletcher. Den eksentriske detektiven som løser mordgåter ingen andre skjønner opp ned på, har alltid hatt stor plass i både krimlitteraturen og på film- og TV-skjermen.

Seriemorderen gjorde for alvor sitt inntog både i film og TV-skjermen på 90-tallet, men selv her var den sære etterforskeren til stede. Mulder og Scully i «X-Files» jaktet både monstre og mordere. I «Broen» var det også brutale seriemordere og en meget eksentrisk hovedperson. I sistnevnte forsvant den lette tonen. Det var blodig alvor.

Nå er komikveld med krimelementer tilbake. Jeg elsker trenden.

«Will Trent», «Only Murders in the Building» og «Poker Face» er nye tilskudd. En dyslektiker, tre glade amatører og en levende løgndetektor løser gåter, men latteren lligger alltid på lur. Mord blir aldri for alvorlig. Nå får de selskap av den herlige Cordelia Cupp i «The Residence».

Morsommere påskekrim skal du lete lenge etter, men hvorfor appellerer sære detektiver til oss? Jeg mistenker at svaret er banalt. Mange av seriene er svært underholdende. Når virkeligheten er full av mørke skyer, trenger vi eskapisme. Mordmysteriet gir oss også mulighet til å bruke våre små grå på å pusle sammen gåten. Er vi like smarte som Poirot og gjengen?

«The Residence» balanserer hårfint på grensen mellom seriøs krim, satire og hyllest til sjangeren. At serieskaper Paul William Davies er bevisst sine inspirasjonskilder, ser du på episodetitler som «The Mystery of the Yellow Room», «Dial M for Murder» og «The Third Man». Med sin uhøytidelige tone minner serien litt om den svarte komedien «Clue» fra 1985.

På toppen av det hele makter de også å kommentere amerikansk politikk, selv om det sirkuset er blitt enda mer ekstremt siden serien ble filmet. Åstedet er nemlig Det hvite hus under en statsmiddag med en delegasjon fra Australia. Det gir serieskaperen en ypperlig mulighet til å få popstjernen Kylie Minogue til å gjøre en herlig birolle som seg selv.

Med en død sjefhovmester, 132 rom og 157 mistenkte er det duket for et lukket-rom-mysterium som trykker på ekspressknappen og setter volumet på maks. Resultatet er mildt sagt intenst.

Få kan prate i ett kjør som politikere. Senator Cory Booker satte nylig rekord da han talte mot Trump i 25 timer og 5 minutter. Alle de mistenkte i serien – politikerne og de ansatte – prater og prater, men lyver så det renner av dem.

Rollegalleriet er enormt, men karakterene er tydelige. Du får viktige poenger repetert, så det er lett å henge med. Dialogen har snert, og skuespillerne stråler. Det er heseblesende, men bikker ikke over i parodien. Cupp nøster selvsikkert opp trådene med den motvillige agenten Edwin Park (Randall Park) på slep. I tråd med sjangerens tradisjon er han mer til bry enn til hjelp.

«The Residence» hadde ikke vært noe uten Cordelia Cupp. Hun har mange snodige trekk, hvorav fugletitting er ett av dem. Mens de andre prater hull i hodet på en, sitter hun i ro og betrakter. Vær ikke i tvil: Hun ser alt.

Cupp tolkes av Uzo Aduba, kjent fra «Orange Is the New Black». Hun har sjarm, karisma og tilstedeværelse. Selv om karakteren hun spiller er av det sære slaget, overspiller hun ikke. Aduba makter å gjøre Cupp til et menneske vi engasjerer oss i. En komikrimserie som makter det trikset, vinner meg.

Under det kjappe tempoet skjuler det seg en fabelaktig artig krimgåte. Det er bare å lene seg tilbake og nyte «The Residence».