«The Creator» er både storslagen, mektig og tankevekkende

Forrige film regissør Gareth Edwards laget var «Rogue One: A Star Wars Story”. Den var dyr, spektakulær og heftig, men dypest sett var den først og fremst mer av det samme som vi ofte får servert, nemlig påkostet og storslagen stjernekrig med mye heltemot i en fjern fremtid.

«The Creator» går dypere. Til en tredjedel av prisen av «Rogue One» har Edwards ikke bare laget et stykke usedvanlig lekker science fiction, men også noe som kjennes følelsesmessig og intellektuelt. Samtidig føyer det seg rett inn KI-debatten som akkurat nå fyller avisspalter i inn- og utland.

Maskinene har vært våre fiender i et utall filmer de siste tiårene, og trusselen om at vi mennesker er i ferd med å skape vår egen undergang, gjennomsyrer sjangeren. «The Creator» angriper dette fra en smart vinkel.

Året er 2065 og USA er på krigsstien mot det som kalles «New Asia», hvor KI har fått utvikle seg friere. Etter et atomangrep på Los Angeles hvor KI mistenkes å stå bak, vil USA stoppe all bruk av KI, mens man i det østlige Asia, snarere jobber for å integrere mennesker og teknologi. En talsmann for det amerikanske forsvaret uttaler tidlig i filmen at kunstig intelligens må stoppes med alle midler.

Dermed er scenen satt for et landskap av amerikanske statlige agenter og soldater i kamp mot asiatiske opprørsgrupper, og man kan tenke at man skjønner hvordan dette skal ende.

Men nei.

Jeg er glad i de øyeblikkene hvor jeg skjønner at en film er ute etter noe annet enn jeg først mistenkte. Her fins det tidlige tegn på at noe bra er i gjære, men så, akkurat når det kunne ha blitt dumt og tradisjonelt, overrasker filmen med å gå i en mykere og mer ettertenksom retning.

Vi får likevel forbløffende tablåer, samt eksplosjoner og det som hører med, men tankegodset åpner opp for noe som er større. Hva er mennesker og hva er maskiner? Og kan det finnes en mellomting som har etikk og empati inntakt?

John David Washington er solid som eks-spesial-soldat Joshua med uhelbredelig hjertesorg etter at hans kone Maya (Gemma Chan) døde i et amerikansk angrep med barnet deres i magen.

Etter rykter, og muligens videobevis, på at hun likevel lever, lar han seg likevel overtale til å bli med på et oppdrag hvor et antatt nytt supervåpen skal ødelegges. Dette våpenet truer naturligvis USA (og dermed, som vanlig, hele den gode delen av verden). Våpenet, som er noe annet enn vi forledes til å tro, løfter filmen i en spirituell retning. Plutselig fins det en overbygning som stiller det meste i et nytt lys.

Allison Janney er god som hevnlysten og nådeløs leder for en amerikansk spesialenhet. Kontrasten er stor til hennes vanligvis godlynte spill i smarte komedier som for eksempel «The Way Way Back» (2013).

Sekvensene fra det nye Asia, hvor mennesker og såkalte simulanter (KI-mennesker) lever side om side og i harmoni, er spesielt tiltrekkende. Simulantene har adoptert regionens religøse følelser. De brenner sine døde på samme måte som mennesker gjør det, og noen av dem lever som munker.

Filmen er visuelt fantastisk. Edwards ser ut til å ha en forkjærlighet for store farkoster som enten står stille eller beveger seg sakte høyt over jorden. Han hadde en i «Rogue One», men denne gangen er den enda lekrere og mer illevarslende.

Hans Zimmer står for en veldig godt fungerende originalmusikk (kanskje var dette det han brukte tiden på i mai da han avlyste konserten min sønn og jeg skulle på i Krakow). Resten av musikksporet inneholder også en rekke eksempler på godt gjenbrukt stoff.

Madeleine Yuna Voyles i rollen som Alfie er et funn. Rollen er godt tenkt og skrevet, men den er også uforlignelig spilt. Alt i alt er «The Creator» både storslagen, mektig og tankevekkende. Den feier svært mange sci-filmer elegant av banen. Med litt mindre dialog på skjøre steder, ville jeg ha vurdert å gi den en sekser.