«Greven av Chile» viser oss diktatoren som vampyr

Chilenernes blodige og traumatiske historie under diktaturet (1973–1990) er blitt skildret i en rekke filmer, ikke minst av Pablo Larraín. I både «Tony Manero», «Post Mortem» og «No» har han gitt oss sentrale bearbeidelser av denne epoken som fortsatt hjemsøker det langstrakte latinamerikanske landet.

I hans nye film forsøker han å avlive diktatorens spøkelse en gang for alle, men det er sannelig ikke lett.

I en polarisert nasjon som ennå ikke har tatt et endelig oppgjør med diktaturet, mener litt under halvparten av befolkningen at Pinochet hadde noe for seg. Kanskje er det derfor Larraín denne gangen henter frem de mest ekstreme virkemidlene fra sin verktøykasse.

Han ønsker ikke bare å vekke nasjonen ved å la Pinochet nok en gang herje fritt blant borgerne som vampyr. Han vil gi oss en vareopptelling av de forbryterske handlingene diktatoren sto bak, og sende ham inn i skjærsilden.

Problemet er at Larraín ikke er religiøs og derfor ikke overbevist om nytten av akkurat det. Det er den unge nonnen Carmencita som kirken sender til eksdiktatorens bolig for å foreta en eksorsisme.

Men det er også andre vektige grunner: For det første for å bli kvitt eventuelle kompromitterende bevis for kirkens samarbeid med diktaturet. Men også for å finne ut om Pinochet – som angivelig er døende – sitter på store jordiske verdier.

Diktatorens voksne barn har også ankommet av mer eller mindre samme årsak. Men først må de manøvrere seg forbi Pinochets «butler» Fyodor og diktatorens eiesyke hustru Lucía. Hun drømmer om at ektemannen skal bite henne for å gi henne evig liv.

Men Pinochet har lovet barna sine å avstå fra videre blodsuging. Det er det som gjør ham syk og døende. Men så var det denne nonnen som frister ham med sin vakre lyse hals. Vil han kunne motstå henne?

Jeg har ennå ikke avslørt den største overraskelsen. Den synes jeg publikum skal få nyte i fulle drag, for den er en herlig satirisk svir. Den er selvsagt drøy, som det meste annet i denne filmen.

Men det er der Larraín nå befinner seg som filmskaper. Han har brukt opp sitt arsenal av konvensjonelle virkemidler i sine tidligere filmer for å vekke sine medborgere. Hva annet kan han da gjøre enn å berøre denne bekmørke epoken gjennom en makaber allegori?

Noen vil sikkert oppleve enkelte partier her som for svevende. Ikke bare fordi vi ofte ser diktatoren fly over Santiago nattetid på jakt etter blod, men fordi filmens atmosfære ikke har mye til felles med en spenningsfylt vampyrfilm. Denne vampyren har mistet appetitten på livet. Det er bare forakten for menneskeheten som driver ham.

Vel midtveis i filmen mister filmen derfor noe av sin fremdrift. Det er som om vampyrens gledesløshet lammer oss alle. Men da hele rollegalleriet får samlet seg i eksdiktatorens hovedkvarter, og den nevnte overraskelsen inntreffer, gjenvinner Larraín sitt momentum.

Dette er altså ikke et karakterportrett av Pinochet. Riktignok hører vi diktatoren og hans familie komme med de samme unnskyldningene om hvorfor de svindlet den chilenske staten for penger. Min favoritt er den om at det ikke var realistisk for familien å få en god nok lønnsinntekt fordi, vel, de hadde aldri hatt en jobb.

Larraín, som selv vokste opp i herskerklassen der Pinochet hadde sin base, unngår å begrunne diktaturet som ugjerningen til én sterk mann. Han skildrer isteden diktaturet som en blodsugende kraft som alltid lurer i krokene, som aldri hviler.

Og gir du vampyren én ny sjanse, som i dette tilfellet, så tar han den. Der ligger denne filmens advarsel på vegne av det chilenske demokratiet.

Ellers er det ikke mye kontekst å hente for den utenforstående. Det kan du få gjennom f.eks. dokumentarene til Patricio Guzmán. Denne filmen er Pablo Larraíns personlige eksorsisme og bearbeidelse. Filmen er et kunstnerisk sjansespill bare Netflix har råd til å finansiere i disse nedgangstider.

Jeg er glad for at Larraín har fått lage filmen, men skulle ønske han som filmskaper var i sitt livs form når han først skulle våge så mye. Dette er altså ikke hans beste film. Men når han først lykkes, er det ingen som kan matche hans unike evne til å forene så mange kontrastfulle og krevende uttrykk – fra grotesk menneskelig komedie til høytflyvende surrealisme.

Dette er en storslått cinematografisk opplevelse, effektfullt filtrert av fotograf Ed Lachmann, som gjør seg best der vi ikke får se den – på kino. Men den duger på skjerm.