Black Napkins på Røa har bedre stemning enn mat

Vi har tatt banen til Røa, tuslet opp noen trapper. Nå står vi ved inngangen til den japanske restauranten Black Napkins. Inne er det grønt, høyt under taket og moderne. Bak baren står kokken og jobber.

Det er Lofthus samvirkelag som driver restauranten. Og ja, Lofthus er kanskje mest kjent for pizzaen sin. Men de burde være like kjent for å tenke utenfor boksen.

Flere av pizzarestaurantene deres har fått egne avdelinger for andre typer matkonsepter, ofte litt nærmere fine dining. Bar Amour og Apostrophe er eksempler på det.

Røa er et godt stykke unna bykjernen. Men det var virkelig på tide med en tur til Samvirkerlagets prosjekt der. Senteret Røa torg er plassert mer eller mindre på Røa T-banestopp. På den ene siden av senteret ligger pizzarestauranten, på den andre siden finner vi den finere utveksten Black Napkins.

Det blir en kveld preget av ørretrogn, veldig god service og litt sultne mager.

Black Napkins er en omakase-restaurant. Kort sagt betyr det japanske smaker. Tradisjonelt betyr omakase at kokken bestemmer, og at man på rekke og rad får det kokken mener bør serveres den dagen.

Tidligere hadde de bare en tiretters omakasemeny, men ifølge servitøren vår var det mange i nabolaget som ønsket noe litt mer hverdagsvennlig. Så nå får man både à la carte, femretters, syvretters og altså tiretters.

Stedets to servitører ser begge ut som de kommer rett fra en italiensk skredder. I flotte dresser nærmest danser de mellom bordene. Den ene danser bort til oss, skjenker champagne i glassene og skyver to små fat med østers foran oss.

Vi har gått for dagens femretters med tilhørende drikkepakke. Vi har også takket ja til å begynne med et par østers fra den franske produsenten Gillardeau.

Østersen serveres med ponzusaus, dillolje og ørretrogn. Sammen med syrlig og toastpreget champagne fra Camille Saves er vi enige om at dette lover godt for resten av måltidet. Det er lett å bli ivrig med oljer og vinaigretter, men her har de vist nok måtehold til at vi faktisk smaker østersen. Nydelig!

Ørretrognen som toppet østersen, skal vise seg å være den røde tråden i dette måltidet. For jaggu dukker den opp på neste rett også. Med sashimi av kveite får vi igjen en godt balansert rett.

Denne gangen er det også litt variasjon i konsistenser. Fritert hvitløk og ristede solsikkekjerner gir både crunch og deilig, toasty smak. Agurkskivene som ligger under fisken, er litt for tykke, men gir deilig friskhet til retten.

Neste rett er lett røkte og pannestekte kamskjell og hvit asparges fra Tyskland, servert med hollandaisesaus. Det japanske ved denne retten er at aspargesen er marinert i dashi (kraft av blant annet tang og fisk).

I glasset har vi fått chardonnay fra Jura fra Tissot & Potel. Den mineralske vinen hever opplevelsen av det som egentlig er en litt kjedelig og mild rett. Røyksmaken er vanskelig å kjenne. Sausen er fyldig og frisk, men overdøver den dahsimarinerte aspargesen.

Vi blir heller ikke særlig begeistret for menyens tredje rett. Igjen er det lagt tykke biter med agurk i bunnen, sammen med avokado. Oppå ligger et par biter tempurascampi, men her har de gjort noe jeg ikke helt forstår: De har vendt tempurabitene i chilimajones. Resultatet er soggy tempura.

Når ting serveres i små skåler, når biter er lagt omstendig oppå hverandre og toppet med garnityr (hei igjen, ørretrogn!), blir man jo positivt innstilt. Men lukker jeg øynene og bare smaker, kjenner jeg at dette minner om noe man også får på den lokale sushisjappa.

Det virker som de har gått på kompromiss med det japanske kjøkken for å please nordmenns utømmelige appetitt på fritert scampi og chilimajones.

Siste salte rett fungerer mye bedre enn de forrige. Det er en fargerik rekke med maki: lett flambert laks med teriyakisaus. Ørretrogn (!), avokadokrem og bokhvetepopcorn er det også. Makien er fylt med asparges og agurk.

Aspargesen har god crunch, popcornet er en fin kontrast til myk og litt for klebrig ris. Dette er enkelt, men godt.

Desserten med matchakrem, norske jordbær, pikekyss og rabarbrasorbet er en frisk avslutning. De beste bitene er de der man klarer å få alle elementene på skjeen samtidig. Derfor skulle jeg ønske at det var litt mer marengs. Man går nemlig fort tom, og da blir resten av desserten myyyk.

– Mulig det blir en pestocalzone på Deli de Luca på vei hjem, spøker vennen min.

Vi har spist opp våre fem retter pluss østers og har plass til mye mer. Hadde det ikke vært for den fete hollandaisen i starten av måltidet, hadde jeg nok vært veldig sulten nå.

Black Napkins har gjort det imponerende hyggelig å henge på et kjøpesenter/T-banestopp. De kan gjerne utfordre og eksperimentere mye mer med smakene. Maten blir litt vel trygg. Og de må enten lage større porsjoner eller droppe femrettersmenyen helt. Jeg forventer å bli mett for rundt 750 kroner.