Vomfyll

– Det er lett å skjønne hvorfor folk liker så godt asiatiske spisesteder. Store porsjoner, mye ris som metter godt, sprø grønnsaker og sødmefulle sauser, sier spisefølget. Vi har labbet inn til Foodie i Tordenskiolds gate, de gamle lokalene til Oro og Terje Ness.

Foodie er nå en kinarestaurant i et enkelt og uformelt lokale. Om sommeren får de besøk av mange busslaster med asiatiske turister. Man kan kjapt lage langbord eller bare bruke den ene siden når det er færre folk innom. Menyen består av mange ulike retter. Du kan bestille både dumplings, crispy duck og andre kjente kinesiske retter.

Servitøren er hverken stødig i norsk eller engelsk, så det oppstår derfor noen misforståelser underveis. Det er også få folk på jobb, og de sliter med å nå rundt til alle innen akseptabel tid. Et tips er å kutte ut å helle vann i glassene. Det står vannmugger på bordene, og man klarer fint å helle i selv. Vi er en gjeng som skal i teateret etterpå og prøver derfor ut et bredt utvalg av retter på menyen.

– Det kan ikke være lett å drive en asiatisk restaurant i dette området, sier spisefølget. Mahayana ligger få meter unna, det samme gjelder dumplingspesialisten Taste of China, Hon San, Dinner, Der Peppern Gror og Benares. Vi sjekker hvordan dumplingene er og får servert Gauu Ji, pannestekt og dampet dumpling. Det snodige med disse er at de ikke virker pannestekt i det hele tatt, kun dampet. De er myke på begge sider, og det smaker lite av svinekjøttfyllet inni. Vi har også valgt en frityrstekt variant, crispy wonton, men de triangelformede er vel hardt fritert. Her kjenner vi heldigvis bedre smaken av fyllet, saftig scampi, som dyppes i en mild og søtlig chilisaus.

Servitøren jobber på, løper mellom bord så svetten renner. Dette er et sted hvor mange stikker innom før kino eller teater, så det er sikkert vanskelig å beregne hvor mange man skal ha på jobb. Drikkekartet består av et beskjedent utvalg øl og vin. Vi tar oss en øl mens vi venter på de neste rettene.

– Det er vel knapt en eneste restaurant som ikke serverer crispy duck, men jeg synes de færreste får det bra til, klager spisefølget. Tilbehøret er stort sett det samme overalt, men en del har strimler av mango, i tillegg til vårløk og agurk, til de små, tynne pannekakene. Det er godt, men hoisinsausen er også søtlig, så det er mer et mykt innslag til de andre sprø grønnsakene.

Den beste anden vi har fått i Oslo, var på Dinner for mange år siden. Deres spesialitet med sprøstekt andeskinn til forrett smaker himmelsk. Veldig mange andre steder, som Foodie, blir anden for tørr og lite «crispy». Da trenger man mye saus, men også her må man be om påfyll flere ganger.

Jo flere folk i restauranter, desto saktere går det å få ut maten. Tregest er det med to av hovedrettene, men dette er av de bedre opplevelsene denne kvelden.

– Indrefilet av okse er mør, men en hovedrett til 300 kroner er stivt. Bitene er nokså saftige og er blandet med sprø asparges, paprika og rødløk. Dessverre er fatene kalde og kjøttet nesten kaldt når det ankommer bordet. Kjøttet bader i en malasaus, en kjent, sterk kinesisk saus med mye krydder, men denne varianten er svak og mangler piff. Den røde chilisymbolet over retten på menyen er det bare å fjerne.

Kylling «Gong Bao» er også bra, men sliter med noe av det samme som oksen. Kjøkkenet er flinke til å ha store biter, som gjør at man beholder en del av saftigheten i kjøttet. Kyllingen er god, men den burde vært varmere. Grønnsakene er sprø og velsmakende, men pass på ikke å bruke for mye rødløk. Det er rimelig, men nå blir det i overkant mye. Flott med masse cashewnøtter på toppen. Det står et chilisymbol også på denne hovedretten, men heller ikke denne holder hva den lover. Kokkene må slutte å være så feige.

– Foodie er et greit sted å bli mett, men noen stor kulinarisk opplevelse er det ikke, avslutter spisefølget.