Den livstrøtte leiemorder

Det finnes ikke en mer pirrende profesjon som passer bedre til en spenningsfilm enn en leiemorder. Det vet David Fincher.

De første 20 minuttene av denne filmen har han oss i sin hule hånd.

Vi befinner oss på skjulestedet sammen med leiemorderen, spilt av Michael Fassbender. Vi vet ikke hva han heter. Han har selvsagt mange ulike navn og identiteter. Han er besatt av detaljer, av å gjenta de samme ritualene foran hvert mord.

Det er som å høre på en yrkesutøver som har begynt å kjede seg i profesjonen, men som vet at det ikke er mye annet i livet som venter på ham. Ja, det er nesten litt kjedelig å høre på ham.

Hold deg til planen, forteller han oss og seg selv. «Du må kunne forutsi det som vil skje, ikke improviser. Empati er svakhet. Svakhet er sårbarhet ...»

Og slik går nå dagan. Helt til vår leiemorder helt uventet bommer på målet.

Det utløser en kjede av hendelser som kommer ut av kontroll. Han bryr seg vanligvis aldri om oppdragsgiveren og dennes motiver. Da hans fatale bomskudd utløser en opprydningsaksjon som har til hensikt å ta livet av ham, må han forsøke å finne frem til oppdragsgiveren.

De kommer ham i forkjøpet da de nesten tar livet av hans kjæreste i hans godt skjulte villa i Den dominikanske republikk. På veien til og fra den solfylte øya får vi god oversikt over leiemorderens omstendelige sikkerhetsopplegg og skjulesteder. Han insisterer fortsatt på sine forsiktighetsprosedyrer mens han langsomt sirkler inn oppdragsgiveren og dennes håndlangere.

Ritualene er de samme, men noe er annerledes: vår venn, leiemorderen, viser noe som ligner på følelser.

Ja, jeg vet det fremstår farlig nærme en parodi. Men jeg tror at det er nettopp det som har ansporet regissør David Fincher til å ville lage denne filmen.

Ingen mestrer kunsten å balansere på kanten av klisjeene og leke med dem like elegant som han, samtidig som han finner glede i det underveis.

Han gjorde det til enn kunst i kultklassikeren «Fight Club». Men der den filmen hadde en råhet i bunnen, et slags mannlig uforløst raseri, er «The Killer» en mer uforpliktende lek med overflate.

Etter de besettende første 20 minuttene før bomskuddet, forvandler filmen seg til en oppvisning i Finchers overlegne sjangerekspertise. Dette kan han til fingerspissene. Selv de mest voldelige sekvensene inneholder en eller annen metakommentar eller et lett satirisk innslag.

Det hele er superproft og litt ... uengasjerende. Ja, det er som om Fincher er blitt smittet av leiemorderens innledende tretthet over sin perfeksjonerte utøvelse av egen profesjon – eller er det omvendt?

Dette er med andre ord ikke blant Finchers beste filmer. Men det betyr ikke at den er dårlig. Fincher er en stringent sjangerregissør som helt uanstrengt makter å lure inn noen interessante tematiske parallelle spor.

Å følge en leiemorder er litt som å følge et virus gjennom vår globale kapitalistiske økonomi. Vi får innblikk i hvor enkelt det er å bevege seg sporløst, bare man har nok penger.

Michael Fassbender er perfekt som denne følelseskalde drapsmaskinen. Han beveger seg under radaren og kjenner til sårbarheten til det sivile samfunnet. Men når han beveger seg utover denne funksjonen, når han begynner å tine og vise følelser, blir han på en merkverdig måte mindre interessant. Mystikken forsvinner, og han fremstår som et ganske tomt skall.

Kanskje inngår dette i planen til Fincher? Kanskje er det en tomhet vi skal merke, og som de briljante actionsekvensene er ment å veie opp for. Men denne tomheten bør helst ha en funksjon. Det er jeg ikke sikker på om den har.