Endelig får vi høre samisk i et bredt TV-program igjen

NRK virker opptatt av at hver region skal få sin egen serie av og med unge voksne. Det siste året har statskanalen gitt oss et drama fra henholdsvis Bergen («Verden er min»), Sandnes («Evy og alltid»), Oslo («Flus») og Bø i Telemark («Rådebank, sesong 3»).

Produsentene av suksessen «Rådebank» står også bak denne nye serien fra Finnmark, «Vi lover et helvete». En rekke talenter fra Nord-Norge imponerer foran og bak kameraet i en fortelling der vi er tett på unge voksnes hverdag i en fiktiv distriktskommune.

Spesielt de to hovedrolleinnehaverne, Aili Kristine Eira og Sigurd Kornelius Lakseide («Twin»), imponerer med stor tilstedeværelse og utsøkt timing. Jeg vil gjerne se mer av dem fremover.

De fleste skuespillerne er forholdsvis ukjente. Musikalstjernen Lisa Stokke har imidlertid en sentral og krevende rolle som moren til hovedpersonen Daniel. Vi aner snart at det er noe underlig med henne, og denne historielinjen fungerer utmerket i starten.

Mye er godt løst. Skuespill, filming, klipping og lydsporet er flott. De vakre oversiktsbildene av vidda gir serien en sterk geografisk forankring og forteller hvor stor avstanden mellom by og bygd er.

– Det er digg å hente seg en pizza uten å kjøre to timer, fastslår hovedpersonene da de er i storbyen Tromsø.

Utfordringen er at historien gaper over mye. Hovedpersonenes identitetskamp er medrivende. En betent gruvekonflikt og en underlig kanselleringssak ved Universitetet i Tromsø mangler samme presisjonsnivå.

I virkeligheten er det stor etterspørsel etter arbeidskraft i Nord-Norge nå. Derfor skurrer det litt at den mannlige hovedpersonen, den nevenyttige 23-åringen Daniel, står helt uten jobbmuligheter på hjemstedet da han mister en deltidsstilling som vaktmester.

Men la gå. Intensjonen er å forklare hvorfor han så sterkt ønsker at den lokale gruven i Utfjord skal gjenåpnes. Daniel trenger desperat en stabil jobb av flere grunner.

Hans motpol er jusstudenten Elin. Hun kommer fra en familie med reinsdrifssamer og kjemper en innbitt kamp mot åpningen av gruven. Hennes far kaller den bare «fittelukts faens helvetesgruva».

Gruvedriften vil føre til at 30 millioner tonn gruveslam «dumpes» i fjorden. I tillegg kan reinens beiteområde bli ødelagt. Konflikten gir gjenklang til de reelle konfliktene i Repparfjorden og på Fosen.

Da Elin og Daniel møtes for første gang under en haiketur, stuper de rett inn i en woke-debatt. Er det greit å høre på Michael Jacksons musikk? Deretter hopper de til sengs. Studenter nå til dags, altså!

Scenen er fint løst på grunn av muntlige replikker og de gode skuespillerne. Samtidig bidrar Elin og Daniels polariserte posisjoner til at de tidvis fremstår som typer som skal personifisere flere «viktige budskap».

Følelsen av å se en statlig informasjonsvideo om brennaktuelle samfunnsspørsmål trenger seg av og til på. I tråd med tidsånden må vi innom kanselleringskultur, nettrolling, ytringsfrihet, miljøkamp, urfolks levekår og konsekvensene av sentralisering for distriktsungdom.

Til sammenligning er den amerikanske serien «Reservation Dogs» (HBO) langt mer leken og uforutsigbar når den portretterer urfolk-ungdommers såre identitetskamp langt ut i distriktet.

Likevel er det mye bra her. Det er synd at ikke også denne serien sendes i beste tid lørdag kveld, slik som «Evy og alltid».

Endelig får vi høre samisk i et bredt TV-program igjen. Takket være Elins rasende SMS-utveksling med lillesøsteren har jeg nå lært det samiske ordet for «fuckboy».

Det er – som på norsk: «fuckboy».