Viser oss pengemaktens skyggeside

Kan familie være mer enn blodsbånd? Dette tema kjenner den japanske filmskaperen Hirokazu Kore-eda godt.

I «Min vakre stjerne» sender han en liten baby i armene på barnekidnappere. Resultatet er en hjertevarm historie om den harde kapitalismens iboende faenskap. Ikke så lystig, mener du? Vel, filmen er morsom, varm og smart.

I den prisbelønnede «Shoplifters» (2018) utforsket han medmenneskelige forhold i det moderne Japan. En liten pike ignoreres av sine foreldre og blir tatt vare på av en broket forsamling tyver. Her møter hun kjærlighet.

«Min vakre stjerne» bærer i seg samme tematikk, men foregår i Sør-Korea. Filmen kombinerer det menneskelige og dypt rørende med vanskelige, men viktige temaer. Det som følger, er en til tider hjerterå, men også underfundig historie. Barnekidnapperne møter forståelse og hjelp der de minst venter det.

Begge filmene utforsker mennesker som lever i randsonen av A4-samfunnet. Skjebner som har havnet på skråplanet, og som av og til er villige til å gå til ekstreme skritt for å overleve.

So-young (Ji-eun Lee) er desperat. En natt legger hun sin baby ved en såkalt «baby box».

Babyboksene i Sør-Korea er en brutal realitet. Fenomenet startet da pastor Lee Jong-raken mottok en desperat telefon en natt i 2007. Det var en kvinne som unnskyldende fortalte at hun hadde lagt en nyfødt baby utenfor døren til kirken. Lee fant en kald baby som senere døde i armene hans. Boksene er en tragisk påminnelse om at ikke alt er vel i Sør-Korea. De er siste utvei for mange kvinner.

Våre følgesvenner gjennom det som best kan beskrives som en lys tragedie, er to barnekidnappere, spilt av Song Kang-ho og Dong-won Gang. En av dem har historie som barnevernsbarn. Den andre sliter med gjeld til en kriminell gjeng. I hælene på dem følger to politikvinner (Bae Doona og Lee Joo-young), samt noen ruskete kriminelle på pengejakt.

Filmen har en lett tone, men regissøren går rett i strupen på hva fattigdom gjør med mennesker. Det er det kapitalistiske systemet som er ondt, ikke nødvendigvis menneskeskjebnene som er fanget i det, virker det som han mener.

Sør Korea har en relativ fattigdomsrate på over 15 prosent. Selv om landet har et sosialt sikkerhetsnett, er det også preget av store økonomiske ulikheter.

Få greier å formidle samfunnskritikk med så mange sjatteringer som Kore-eda. Han følger konsekvensene av morens valg fra forskjellige vinkler. Inkludert par som er desperate etter å kjøpe en baby.

Regissøren får god hjelp av et solid skuespillerensemble. Song Kang-ho (« Parasitt») og Bae Doona (« Sense8» og «Kingdom») er kjente navn også for et norsk publikum. Filmen er perfekt besatt helt ned til den minste birolle. Samspillet mellom moren og kidnapperne er rørende og lunt.

Det er i de små scenene hvor alle er klemt inn i en utslitt varebil eller på et shabby hotellrom, at du blir kjent med dem. Gjennom dialog utdypes valgene de har tatt. Alt som har ført dem til hotellrommet rett før baby-salget skal skje. Indirekte belyser regissøren også den politiske virkeligheten. Hverken historien eller menneskene i den er tegnet i svart/hvitt. I stedet er de et fargespill av nyanser om livets uventede vrier og vendinger.

«Min vakre stjerne» er elegant, nydelig spilt og levende. Filmen er rørende, tragisk og engasjerende på samme tid. Kore-edas blanding av menneskelig komedie og tragedie vinner meg over nok en gang.