Kan stå igjen som en av årets beste norske serier

Brennaktuelle «Ida tar ansvar» kommer trolig til å stå igjen som en av årets beste og mest interessante norske serier. Dramaet plasserer seg midt i samtiden og fortelles med mye lekenhet og svart humor.

Ida er en angstfylt «flink pike» som studerer psykologi ved universitet i Oslo. Hun frykter at Blindern skal bli åsted for en skoleskyting.

Derfor tar hun et uvanlig grep da hun møter Aksel, en såkalt «incel» (sint ung mann som lever i ufrivillig sølibat). Aksel eier et våpen, og Ida mistenker at han kan være farlig.

Serien er høyinteressant fordi den skildrer en jente fra en generasjon som har vokst opp med terrorangrep i Norge. Idas frykt for et attentat på et offentlig sted er ikke helt fjern.

Senest denne uken ble en ung kvinne skutt og drept i en forelesningssal ved Heidelberg-universitetet i Tyskland. Tre andre personer ble alvorlig skadet. Gjerningsmannen var en 18 år gammel student som tok sitt eget liv etterpå.

Som seer er man lenge usikker på hvor farlig Aksel (Arthur Hakalahti) egentlig er for omgivelsene.

Vi ser riktignok at han oppfører seg både asosialt og passiv-aggressiv overfor kvinner. Men da Ida betror seg til sin storebror om at Aksel er aktiv på et incel-forum på nettstedet Reddit, avfeier han henne med å si: «Du bygger opp en svær sak i hodet ditt».

Idas indre tvil og uro er seriens motor. Hun er i konstant kriseberedskap. Alt hun hører og leser om skytemassakre og overgrep, suges opp og blir til et tankekjør. Utad fremstår hun imidlertid som en veltilpasset, men svært konfliktsky jente.

En av Norges største kjendiser, influenceren Sophie Elise, har en nøkkelrolle i handlingen.

I en episode spilles det av et ekte lydklipp fra podkasten «Skravleklassen», der Sophie Elise og venninnen Louise er gjester. Spøkefullt lanserer de forslaget om en «inceldag», altså en dag der kvinner kan ligger med en incel.

Da lettpåvirkelige Ida hører det, slår en skjebnesvanger idé rot i henne.

Hovedrolleinnehaver Elli Müller Osborne er eksepsjonelt god i denne komplekse og krevende rollen. For det Ida sier høyt og det hun tenker inni seg, er ofte helt forskjellig.

Denne dobbeltheten formidler Osborne med imponerende fingerspissfølelse. Hennes flakkende blikk og labile stemme gir hver scene nerve. Det er så bra og detaljrikt at jeg umiddelbart fikk lyst til å se episodene igjen.

Stjerneskuddet har tidligere gjort flere svært gode rolletolkninger i vidt forskjellige filmer som «Utøya 22. juli», «Psychobitch» og «Håp». 20-åringen spiller også hovedrollen i den kommende kinofilmen «Vikingulven».

Her bærer hun en serie som utmerker seg med veldig mange gode rollerfiguerer og fint skuespill.

Spesielt er foreldrerollene praktfulle. Trine Wiggen og Bartek Kaminski er knallgode som Idas skilte foreldre. Begge er i overkant selvsentrerte og avkoblet fra Idas liv. Vi får noen genuint morsomme scener da Ida drar og besøker mamma i Lier og pappa på Sørlandet.

Marit Andreassen er kostelig som Aksels blodfattige mor på Bøler. Det er vanskelig å bestemme seg for om man skal ha sympati med henne – eller anta at hun har guffen påvirking på sønnen.

Også gullpalmevinner Renate Reinsve dukker opp i en birolle som politietterforsker. Hennes scener er blant mange eksempel på at svart humor sømløst veves inn.

Den lett absurde komikken minner om Ruben Östlunds filmer «The Square» og «De ufrivillige». Rollefigurenes fastlåste tankemønster og vaner kolliderer med virkeligheten og måten andre mennesker oppfører seg på.

Den lettbente, lekne fortellerstilen med overskuddspreget klipping har regissør Rikke Gregersens tydelige signatur. Hennes geniale kortfilm «De Hensynsløse» hadde samme uforlignelige uttrykk.

Serien er for øvrig basert på Kjersti Halvorsens debutroman, «Ida tar ansvar» fra 2019. Rikke Gregersen og hennes medmanusforfattere, Ole Marius Araldsen, Øyvind Holtmon og Mikkel Bratt Silset, har gjort en ypperlig jobb med å bearbeide stoffet til TV-drama.

De har skrevet en rekke gode scener, karakterer og replikker som ikke finnes i boken. Der er vi på innsiden av Idas hode, her får vi også se henne utenfra.

Hvorfor går Ida så langt i å ofre seg selv for å redde Aksel og medstudentene? Er hun selvdestruktiv?

Mot slutten får vi en plausibel forklaring på Aksels oppførsel. Derimot forblir Ida en gåte. Den konfliktsky jenta utfører også noen grovt usympatiske handlinger som vekker avsky.

Vi får aldri en tydelig forklaring på hvorfor Ida velger som hun gjør. Sannsynligvis vet hun det ikke selv. Dermed er slutten noe utilfredsstillende som TV-drama, mens selve figuren Ida trer frem som dunkel og fengslende.

En svensk overklassegutt skyter klassekameratene sine og ber kjæresten drepe ham. «Quicksand» som var en av de beste seriene i 2019, er basert på en roman av Malin Persson Giolito. Norske Per-Olav Sørensen har hovedregi.

Skolemassakrer og massemord på film er en vanskelig øvelse. Men som Asbjørrn Slettemark skrev i ain anmeldelse: «siden «Quicksand» er basert på en fiktiv hendelse, kan serien i større grad psykologisere og analysere fritt.»

Før Denis Villeneuve vant Oscar og ble verdensberømt for storfilmer som «Dune» og «Blade Runner 2049», regisserte han stilsikre «Polytechnique».

Den tar utgangspunkt i «Montreal-massakren» i 1989, en virkelig hendelse i hans hjemland Canada.

Vi ser tragedien gjennom øynene til to kvinnelige studenter som er til stede da en ung mann dreper 14 kvinner på ingeniørhøyskolen Polytechnique. Før han skyter kvinnene, forteller han dem at han hater feminister.

Filmen er i svart-hvit, og den sobre fortellerstilen bidrar til at ofrenes historie er i fokus.