Anna drikker tre flasker vin før middag

Anna tyller i seg tre flasker vin før middag og sper på med piller. Kanskje ikke rart hun ser mystiske hendelser der hun tilbringer dagene med å stirre ut av vinduet?

Høres handlingen kjent ut, sier du? Det er ikke rart.

Serien med den ekstremt lange tittelen «The woman in the house across the street from the girl in the window» er en fiffig lek med den upålitelige fortelleren, kjent fra en rekke populære krimromaner.

Paula Hawkins «The girl on the train», Gillian Flynns «Gone girl», A. J. Finns «The woman in the window» er bare noen av de populære bestselgerne med fortellere du ikke kan stole på.

Fortellertrikset er slettes ikke et nytt fenomen, men de siste 10 årene har det ridd krimlitteraturen som en mare. De finnes også på film. En av de beste er fortsatt Alfred Hitchcocks «Rear window» (1955).

I likhet med Jeffries (James Stewart) i Hitchcocks film, tror også Anna (Kristen Bell) at hun blir vitne til et drap.

Anna er en ekstrem variant av figurene i Paula Hawkins og A. J. Finns romaner. Hun har mistet et barn på horribelt vis. Det har ført henne ned i en depresjon med påfølgende rusmisbruk. Anna tilbringer dagene med å sitte i godstolen og se ut vinduet.

Her drikker hun vin i så store glass at de rommer en hel flaske. I tillegg lider Anna av ekstrem ombrofobi, redsel for regn.

Anna inkorporerer alle kjennetegnene fra krimlitteraturens ustabile fortellere. Skikkelsen er på grensen til å bli parodisk, men holder seg innafor slik at historien ikke mister relevans.

«The woman in the ...» er en snodig blanding mellom beksvart humor og en innfløkt gåte. Det fungerer forbausende bra.

Store deler av historien fortelles fra Annas synsvinkel. Du som seer får dermed ingen mulighet til å skille fantasi fra virkeligheten.

Regissør Michael Lehmann spiller bevisst på våre forventninger og ikke minst på vår kunnskap om sjangeren. Hele tiden sper han på med små detaljer som endrer seg fra scene til scene. Legg merke til skriften på datterens gravstein. Den er aldri den samme to ganger.

Jeg trodde jeg hadde avslørt mysteriet flere ganger, men historien tar noen overraskende vendinger underveis.

I sentrum av det hele står Kristen Bell i god form. Hun balanserer det ekstreme uten å fremmedgjøre Anna. Det er en vanskelig manøvreringsøvelse, men at Bell har utmerket komisk timing beviste hun i komiserien «The good place».

Tom Riley spiller den nyinnflyttede naboen, Neil. Er han en hyggelig småbarnsfar eller en demonisk morder? Med nyansert mimikk gjør Riley oss usikker fra første scene.

Alle karakterene Anna møter underveis, får oss til å tvile. Fra Christina Anthonys joviale detektiv via Brenda Koos iskalde nabo til Cameron Brittons mystiske altmuligmann, sår de tvil om Annas versjon av hendelsene.

«The woman in the ...» makter å være en parodi samtidig som den også forteller en underholdende krimgåte. Men den er nok morsomst dersom du har kjennskap til litteraturen den lener seg på. Noen scener misser på balansen mellom alvor og humor. Slutten er ganske vill, men humoren er subtil. Serien fikk meg ikke til å gapskratte, men jeg humret godt.

Alkoholisme og pillemisbruk er derimot alvorlige temaer. Det er ikke lett å lage humor av det, men serien kommer unna med det. Det er akkurat så karikert at du skjønner humoren, men aldri slik at det blir dumt.

Serien har sine svakheter, men som underholdning rotfestet i beksvart humor, holder den til over målstreken.