«K-Town» er bare en rekke mildt festlige scener

Rundt årtusenskiftet kom en rekke filmer som ble beskrevet som «god til å være norsk». De foregikk som oftest på et mindre sted, og fulgte noen livsudyktige raringers pussige påfunn: «Detektor» (2000), «Mongoland» (2001), «Himmelfall» (2002), «Jonny Vang» (2003), med flere.

Til deres fordel kunne man si at de prøvde på noe litt annerledes. Ja, egentlig prøvde de vel litt for hardt?

Kristian Landmarks «K-Town» minner om denne perioden. Den handler om Gordon (Jakob Berg), som driver sexsjappe like ved Filadelfiakirken i Kristiansand. Han plasserte den angivelig ved kirken for å bekjempe skammen i bibelbeltet.

Hvis det finnes noen gjennomgående tematikk i filmen, så er det skam, men den gjør mer narr av Gordon enn av omgivelsene. Byen som har gitt filmen sin tittel, fungerer for det meste bare som et bakteppe til et påklistret og lite troverdig krimplot.

Resultatet er altfor ufokusert, søtt og ufarlig til å gjøre vondt på den måten en svart komedie må.

Til det tar den ikke Gordon og hans brudd med pinsemenigheten tilstrekkelig på alvor. Planen hans er å spre feromoner over Kristiansand for å gjøre byen mer kjærlighetsfull. Tegningen på bakromslaboratoriet som avslører denne planen, er et løfte til seeren om en høykonseptsfilm vi aldri får se. Faktisk vokser ikke fortellingen ut av et eneste element den bruker sine første 20 minutter på å etablere.

Først er den et kammerspill mellom Gordon og hans masete kollega Roger (Alexander de Senger). Så blir kammerspillet avbrutt av amerikanske Lola Miles (Pernille Haaland), som informerer Gordon om at han befruktet henne på bibelleir for mange år siden. At Lola var 16 og Gordon formodentlig godt oppe i tjueårene, kunne ha vært en god anledning til å problematisere hans forestillinger om sex og skam.

Men nei da. Sønnen deres var en spillmillionær som døde og har etterlatt 49 millioner dollar til sin far. Plutselig handler filmen om pengene og Lolas grådige advokat Steiner (Tim Ahern).

«K-Town» påstår å være «et kjærlighetsbrev mellom filmene «Clerks» og «The Big Lebowski».

Rett nok kan den minne om Kevin Smiths «Clerks» (1994) i den forstand at karakterene aldri holder kjeft. Og som «The Big Lebowski» (1998) handler den om en tomsing som roter seg opp i noen greier han ikke forstår.

Coen-brødrene har laget mange filmer om uheldige stakkarer som blir skubbet hit og dit av skjebnen, men hos dem er konsekvensene en overdreven reaksjon på karakterenes handlinger. I «K-Town» kommer konflikten fra en utenforstående advokat som ikke har noe med Gordons valg å gjøre.

For å le den rå og ondskapsfulle latteren som hører til denne sjangeren, må man både syns synd på karakteren og føle at han fortjener det litt.

Hvis man derimot blir servert en rekke hendelser uten konsekvens eller dypere sammenheng, blir det bare litt pussig, og pussige filmer vekker ikke stort mer enn et smil her og der.

For 20 år siden kunne man dele ut trøstepremien «god til å være norsk» fordi noe var uavhengig produsert og litt pussig. Selv om norsk film for det meste er langt bedre nå enn da, virker det som om pussighet fortsatt er en stor dyd blant mange av filmskaperne våre.

Det pussige er noe helt annet enn det mørke og dypt merkelige man finner hos for eksempel Coen-brødrene eller David Lynch. I deres filmer føler man at karakterene tukler med uforståelige krefter som ikke tilgir det minste overtramp.

«K-Town» er bare en rekke mildt festlige scener.