Kain byr på spennende mat, upåklagelig service. Det var på høy tid at vi fikk en filippinsk restaurant i Oslo.

I Norge bor det over 20 ganger så mange personer med filippinsk bakgrunn som med japansk. Dobbelt så mange filippinere som antallet med kinesisk opphav. Hvorfor er det da så få filippinske restauranter?

Kain har riktignok eksistert som street food-bod i mathallen i Torggata, men det var først i vår at restauranten åpnet dørene i Hammersborggata, nå med ambisjoner om å servere filippinsk gourmetmat.

Vår erfaring med filippinsk mat er dermed nokså begrenset, mye basert på kjøtt- og risretten tapsilog, som var en favoritt på Oslo Street Food. På Kains nettside beskrives matkulturen som en smakseksplosjon, en smeltedigel påvirket av mange land og kulturer. Og kveldens vennlige og kunnskapsrike engelsktalende servitør forteller mer enn gjerne om Kains kjøkkenfilosofi – som altså er filippinsk mat med en vri, som for eksempel norske råvarer og nordiske smakstilsetninger.

Menyen består av tre forretter og fire hovedretter. Vi går for kjente råvarer og gjenkjennelige elementer, som dumplings, råmarinert fisk, grillet kylling og marinert biff.

Det tar ikke lang tid før forrettene blir servert på store, hvite tallerkener. Min Kinilaw er en ceviche-variant, der fisken er kaldkokt i kokoseddik i stedet for lime. Biter av norsk langefilet serveres med agurk, eple, rødløk og dillolje. Det er en nydelig liten rett, frisk og lett og vakkert presentert.

Siomai er det gjenkjennelige navnet på Willies forrett. Dumplingene fylt med svinekjøtt og reker, er også kalt dronningen av Dim Sum, og finnes på de fleste asiatiske restauranter som har dumplings på menyen. Da ofte kalt Siu Mai. Her er de dampet og pannestekt, både sprø og saftige. Dippen er en blanding av soya og en filippinsk sitrusfrukt. Med litt salat til smaker det fortreffelig.

Restauranten er ikke stor, her er kanskje plass til 30 gjester under det skarpe lyset. Lokalene minner mer om en butikk enn en restaurant, med sine gulv-til-tak-vinduer ut mot den sterkt trafikkerte gaten. Det er sikkert gøy å observere folk på fortauet ved lunsjtider, men om kvelden er det langt mer bus watching enn people watching.

Da er det mye morsommere å følge med på kokkene i det åpne kjøkkenet som fyller mye av langveggen midt imot. Og andre gjester, mange av dem filippinske. De vet nok hvordan de skal uttale Kain (som betyr å spise mat). Vi andre kan lære oss det ved å lese uttaleskriften på servitørenes skjorterygger: Kah’in!

Under hovedretten angret jeg litt på at jeg ikke valgte servitørens anbefaling, langtidsstekt tynnribbe med adobosaus. Min Beef tapa – biff marinert i soyasaus – blir litt for lik «Kjøtt i mørke». Jeg hadde nok mer håpet på lettstekt biffkjøtt enn overkokt grytekjøtt, samme hvor mørt og velsmakende det er. Tilbehøret gir bra balanse, både fritert vårløk og kremet eggeplomme, men det beste er den deilige hvitløksrisen.

Willies sitrusmarinerte kylling er derimot perfekt grillet. Tilbehøret er revede, lettsyltede grønnsaker, chili, ris og en lett barbecue-saus. Det kunne hatt litt mer salt, men er ellers en nydelig sommerrett.

Desserten er gjenkjennelig fra mathallen oppe i gaten. Her er den enda bedre: En superfrisk, lett og morsom variant av tilslørte bondepiker. Mangogranité og mangopure med tapiokaperler servert med kokosskum og sprøpuffet ris. Søtt, sprøtt og syrlig!

Det var på høy tid at vi fikk en skikkelig filippinsk restaurant i Oslo. Maten er spennende, servicen upåklagelig. De hadde fortjent hyggeligere lokaler.