Det er torsdag ettermiddag, og jeg er tidlig ute til middagsavtalen min. Fra utsiden, midt på beste Frogner, ser restauranten i Gimleveien nesten stengt ut.
«I mai 2017 åpnet vi dørene til restauranten vår på Frogner. Siden da har stedet vært smekkfullt av blide gjester hver eneste dag», skriver restauranten på egne nettsider.
Hm. Smekkfullt? Det er ikke en sjel der inne. Men døren er åpen, og jeg er tørst.
Inne strømmer høy italiensk pop ut av høyttalerne, og jeg blir raskt møtt av flere blide ansatte som viser meg til et bord. Lokalet er rustikt og nedpå, men hyggelig og åpenbart trattoria-inspirert.
Og nettsiden løy ikke. I løpet av en halvtime er restauranten stappfull. Pent kledde par, dresskledde menn og vinkjølere ruller inn og ut på løpende bånd.
Lokalet er hyggelig og trattoria-inspirert. Foto: Tomm W. Christiansen
Vi er tross alt på vinbar
Mens jeg venter på middagsdaten, rekker jeg å studere meny og vinkart. Her er det klassiske italienske retter og vin fra Italia som gjelder. Særlig vinkartet imponerer, med stort utvalg og de fleste regioner representert. Vineria betyr tross alt vinbar.
Jeg starter med to antipasti-klassikere: bruschetta og carpaccio. Når den vinkyndige servitøren foreslår to glass av en uåpnet magnumflaske Planeta Chardonnay fra Sicilia, som ikke egentlig står på glassmenyen, er jeg ikke vond å be.
Han kunne kanskje informert om prisen – 240 kr pr. glass er jo litt stivt – til tross for at det bare utgjør cirka tre ganger polpris. Heldigvis er vinen fyldig og frisk, litt salt- og eikepreget og har god lengde. En ålreit match til bruschetta og carpaccio, men trolig enda bedre til sjømat eller en god smørsaus.
Oksekjøttet i carpaccioen er gjemt under et lokk av ruccola og skiver av Grana padano. Foto: Maria T. Pettrém
Stive antipasti-priser
Der vinen er god og lang, er bruschettaen god, men tam. Tomatene er smakfulle, og brødet er helt OK, men vi savner mer olivenolje, salt og hvitløk. 210 kroner for denne skiven føles dyrt.
Carpaccioen er også helt OK. Oksekjøttet er gjemt bort under mengder av ruccola, men de få løvtynne kjøttskivene er møre, og det er raust med Grana padano. Samtidig savner vi mer olivenolje og havsalt. Og kanskje noen sprø pinjekjerner.
210 kr for denne er dyrt. Foto: Maria T. Pettrém
En rask titt i arkivet viser at min kollega påpekte omtrent nøyaktig det samme om samme rett for tre år siden. Men lite har tydeligvis skjedd. At kjøkkenet også bruker Grana padano fremfor parmesan er ingen krise, men når den lille retten koster 235 kroner føles det bare gnient.
På resten av matmenyen finner vi en håndfull pastaretter, hovedretter som kaningryte, kalv og entrecôte, og flere pizzaer. I kveld blir det pasta: Carbonara og Spaghetti alla Busara – spagetti med reker, tomater, chili og persille.
Carbonaraen er fet og fyldig, men guancialen er dessverre seig og slapp i fisken. Foto: Tomm W. Christiansen
Ikke sprøtt, bare bløtt
Igjen treffer vår vinkyndige servitør godt og serverer viner på glass som ikke står på vin-på-glass-menyen. En pinot noir fra Tenuta Belvedere i Laboardia er fruktig, mineralsk, syrefrisk og passer perfekt til den fete carbonaraen. Også hvitvinen til rekepastaen, en fyldig, litt sødmefull og mineralsk soave, treffer blink.
Pastarettene innfrir delvis. Både spagetti og tonerelli (firkantet spagetti) er perfekt kokt, med deilig tyggemotstand og hjemmelaget preg. Dette kan de!
Foto: Tomm W. Christiansen
Carbonara-sausen er fet og fyldig. Men menyen lovet sprøstekt guanciale. Vår guanciale finnes ikke sprø, bare seig og slapp i fisken.
Spagettien med reker virker først tam og kjedelig, men vokser på oss jo lenger ned i retten – og sausen – vi kommer. Det er raust med reker, og sausen i bunn slår fra seg med både sødme og sting. Men mer saus, smak og persille hadde gjort seg.
Spagetti med reker har deilig saus, men det kunne gjerne vært mer av den. Foto: Tomm W. Christiansen
Kunne enkelt vært bedre
Servitøren informerer om at bordet snart er lovet bort til nye gjester. OK-OK, vi skraper tallerkenene og skynder oss å bestille dolci – en tiramisu på deling.
Den kommer raskt og matcher resten av måltiden. Ganske god, men lite wow-faktor, og kaken kunne med enkle grep vært mye bedre.
Tiramisuen er helt OK. Foto: Maria T. Pettrém
Den er kraftig og har deilig smak av kaffe, amaretto og kakao, men kjeksen har fått for mye væske og er vandig i konsistensen. Mascarponekremen lider under samme problem. Den burde vært fyldig og kremet, men er flytende og på grensen til skilt.
Vi tømmer vinglassene, legger igjen rett i overkant av 2000 kroner for gildet og skynder oss ut i Frogner-kvelden. Neste gang blir det kaningryte og pizza!
FAKTA
Vineria Ventidue
Hva vi spiste: Bruschetta og carpaccioen. Pasta med reker og pasta carbonara. Tiramisu til dessert.
Hva det koster: Antipasti fra 225–495 kr. Pasta fra 250–275 kr. Hovedretter fra 270–355 kr. Pizza fra 220–270 kr. Dessert fra 220–265 kr.
Hvem passer det for: Par, familier, vennegjenger.
Rullestolvennlig: Ja.
Vegetarretter: Ja.
Lydnivå: Behagelig lydnivå.
Innsidetips: Gå for pasta!