Har «Star Wars»-universet godt av å bli utvidet enda mer? Trenger vi å gå dypere i historien om det onde imperiet og galaksens motstandsfolk? Ja.
Ikke siden de tre originale filmene har noen oppfølgere og avstikkere klart å berike fortellingen slik «Andor» gjør.
For uinnvidde: «Andor» er skapt fra de første setningene som rullet over lerretet i den første «Star Wars»-filmen i 1977. «Det er en tid med borgerkrig. Opprørernes romskip, som angriper fra en skjult base, har vunnet sin første seier mot det onde, galaktiske imperiet. Under kampen klarte opprørernes spioner å stjele hemmelige planer til Imperiets ultimate våpen, Dødsstjernen.»
Det handler om kappløpet mellom imperiet og opprørerne. I våpenkappløpet blir alle involvert. Politikere. Bønder. Flyktninger. Byråkrater. Opprørsledere. De 12 episodene er delt inn i fire sykluser av tre filmer. De leder frem til slaget om Yavin. I «Star Wars»-tidslinjen er det år null.
Inspirert av nazikonferanse fra 1942
Men la oss ikke nerde oss ned i et galaktisk kaninhull. Vi må heller snakke om sesongens viktigste forelegg: Wannsee-konferansen. Når Orson Krennic – direktør for våpenforskning i Imperiet – samler lojale byråkrater for å plyndre planeten Ghorman, er det inspirert av et møte det tredje riket holdt i 1942.
I en villa ved innsjøen Wannsee planla Hitlers menn – anført av Reinhard Heydrich og hans medhjelper Adolf Eichmann – «den endelige løsningen på jødeproblemet». Det måtte gjøres smidig og subtilt. Jøder skulle ikke utryddes. De skulle «emigreres». Onde regimer bruker knapt ord som folkemord og okkupasjon. Derfor er det interessant å se hvordan serieskaper Tony Gilroy støtter seg på denne kjente historiske hendelsen.
Hovedpersonen er likevel Cassian Andor. Den sta opprørspiloten sliter med å se revolusjonen som et felles prosjekt. Når det hele blir for kollektivt, trekker han seg. «Jeg må bestemme selv», furter Cassian. «Jeg trodde det var det vi kjempet for», er svaret han får. «Andor» trenger Cassians instinkt like mye som den krever at han minnes på hva som er målet.
Det mest spennende skjer hos imperiet
Den mest spennende utviklingen skjer likevel i klatringen på imperiets æresstige. Kyle Soller utvikler pertentlige Syril Karn videre fra naiv mammadalt. Syril har funnet sin plass i imperiets avdeling for kontroll og korrigering. Der kan han bidra til at alle muttere i imperiets krigsmaskin skrus forskriftsmessig på plass. Når Syril oppdager løgnene i imperiets narrativ, er det som en søm som nappes ut av en skjør kjole.
Det er slike ting revolusjonsdrømmer er bygget av: at sannhetens sterke kraft skal frelse hjernevaskede regimehoder. Her er «Andor» i toppform. Enda bedre blir det når serien tar oss med på kjæresten Deedras slalåm gjennom system og samvittighet. Et regime gir kanskje status, men det tar så uendelig mye mer av sjelen.
Motstandshelter eller terrorister?
Det er også mulig å tolke «Andor» inn i politiske konflikter. Klisjeen om at «en manns motstandshelt er en annens terrorist» henger ikke bare som et bakteppe.
Våpendirektør Krennic uttaler den også spottende. «Andor» begynner med å sammenligne imperiet med naziregimet, men imperiets okkupasjon av Ghorman minner mer om hvordan palestinske landområder brutalt brukes som politiske sjakkbrikker.
Orson Krennic er imperiets direktør for utvikling av våpen. Ben Mendelsohn utvikler karakteren til en fullblods skurk i «Star Wars»-verdenen. Foto: Lucasfilm Ltd™
Tar serien side? Sier den noe eksplisitt om Hamas, Palestina, Israel og den uløselige konflikten? Nei, men man skal ha mye amerikansk dugg på brillene eller robuste israelske ørepropper for å ikke la «Andor» vekke tanker om okkupasjon. Parallellen stopper likevel tidlig. «Andor» forholder seg knapt til hvordan opprør fort får de autoritære trekkene det kjemper mot.
Selvsikkerhet og overskudd
«Andor» ser også fantastisk ut. Åkerplaneten Mino-Rau filmes som om David Attenborough sitter klar i kommentatorboden. Deedra og Syrils byråkratiske verden er korrekt og kald. Senator Mon Mothmas datters bryllup presenteres forførende som en dekadent rave-versjon av et maktbryllup.
«Andor» har så mye selvsikkerhet og overskudd i historiefortellingen at du kan se tiden som er brukt på hver minste detalj. Serien er en visuell nytelse. Historien den forteller, er et levende bevis på at «Star Wars»-universet fremdeles har mye å melde.