«Emilia Perez» er et kaotisk fyrverkeri

Den franske filmskaperen Jacques Audiard har lenge vært en av filmverdenens store sjangeroverskridere. Med filmer som «Profeten» og «Dheepan» har han endevendt tradisjonelle grenser for hva populære sjangere kan romme. Han har en forkjærlighet for krim, men filmene er ikke i nærheten av å kunne kategoriseres som det.

Mange vil nok lure på hvordan de skal kategorisere «Emilia Perez» – hans nye prisvinner fra Cannes og spillefilmen med flest Oscar-nominasjoner. Den er både en musikal, narkokrim-thriller, et humanistisk drama og en såpeopera – bare for å nevne de tydeligste stiltrekkene.

Hans mest oppsiktsvekkende grep er likevel å la tre råsterke skuespillere skinne i en type roller de aldri har forsøkt seg på før. Den mest sensasjonelle er Karla Sofía Gascón i hovedrollen som brutal narkobaron som ønsker å bli kvinne. Ja, du leste riktig. Gascón har selv gjennomført kjønnsskifte og var tidligere en ganske ordinær skuespiller i spansktalende såpeoperaer.

Her tilfører hun det sensasjonelle dramaet en emosjonell dybde som hever det over såpeoperaens trivialiteter. Hun får god hjelp av Zoë Saldaña og Selena Gomez som henholdsvis narkobaronens advokat og hustru. Denne trioen holder noenlunde kontroll på nerven i dette kaotiske fyrverkeriet av en film som vi aldri helt vet hvor vi har.

Vi blir tidlig introdusert for filmens spesielle variant av musikalen. Det skjer da advokaten Rita (Saldaña) vinner en sak på vegne av en klient hun vet er skyldig. Hennes desillusjon uttrykkes gjennom noe som starter som en mumling, og aldri når de store høyder som sang. Det er mer de indre tankene som strømmer ut av henne, uten melodier vi vil huske – aller minst nynne på.

Noen vil bli hektet av allerede her, i protest mot den manglende respekten for «den klassiske musikalen». Selv ble jeg hektet på av dette dramatiske bruddet i stil og form. Saldaña er så tent at hun krever all vår oppmerksomhet. Samtidig ble jeg forvirret av filmskapernes veksling mellom sjangere og stemninger.

Da Rita blir kontaktet av filmens hovedperson, narkobaronen Manitas, skjer enda en omdreining i stil og tone. Ved å ta jobben med å finne en klinikk der han kan få utført kjønnsskifte, tar Rita oss med videre inn i en satirisk og nesten lystig sekvens. Det er her Audiard gir oss filmens mest spektakulære musikalnummer. Den er mer inspirert av Hollywoods klassikere innen sjangeren enn nyskapninger som «Paraplyene i Cherbourg». Audiard har selv fremhevet den som en inspirasjon.

Men hold deg fast. Alt dette skjer før filmen egentlig har begynt på alvor. Det er livet etter kjønnsskifteoperasjonen tittelen henspiller på. For hvem er egentlig narkobaronen Manitas når han gjenoppstår som Emilia Perez? Og tar filmskaperne for lettvint på det?

Noen vil nok reagere på hvordan Audiard farer over spørsmålene knyttet til hovedpersonens transidentitet med harelabb. Vi kommer aldri i dybden av Manitas nye identitet. Overgangen fra hardbarka narkobaron til praktfull feminin og empatisk skapning skjer nærmest over natten.

Hvorfor noen av oss likevel aksepterer dette sjumilssteget, skyldes naturligvis at filmskaperne for lengst har opphevet realismen. Men først og fremst skyldes det Gascóns tilstedeværelse. Det hjelper nok at skuespilleren selv har gjennomlevd den samme forvandlingen. Samtidig opphøyer Audiard henne til en slags almodovarsk diva som kan heve seg over slike jordiske trivialiteter. Hun er først og fremst en filmgudinne, dernest en transkvinne av kjøtt og blod.

Hvor problematisk det er, kommer selvsagt an på hva slags perspektiv du anvender. Men dette er altså ingen dokumentar. Gascón spiller henne som en latinsk filmdiva med et hjerte av gull. Det er lov å le litt av denne urealistiske forvandlingen. Ja, jeg er ganske sikker på at Gascón selv ikke vil ta det tungt. Dette er en spinnvill og herlig fantasi.

Jeg skal ikke påstå at filmen egger oss til å stille dypere spørsmål om identitet. Likevel ligger det en spire et sted til i hvert fall noen refleksjoner om hva det vil si å skifte kjønn.

Det jeg ikke kan tilgi Audiard, er at han tvinger en så skolert sangerinne som Gomez til å synge falskt. Hun gjør det som en tapper soldat for å tilpasse seg nivået til de andre sangerne og stilen. Men det må ha gjort vondt.