Fra T-skjorter med logo til truser med sangtekst: Dette må du vite om «merch».

Mørke skyer truer over pariserhjulet på Ekebergsletta, men det stopper ikke festivalfolket på rockefestivalen Tons of Rock. Dette er tydeligvis stedet for mennesker med merch. Du vet, band-T-skjorter og sånn. (Se faktaboks nederst i saken for eksempler på ellevill merch.)

Én av dem som har på seg en sånn, er Astrid Sofie Bakke. En jeans-vest full av bandlogoer har hun på. Bandlogoene er på patches, eller tøymerker om du vil, som hun har kjøpt i merch-boder på konserter.

– Jeg synes det er gøy å ha merch fra de bandene som betyr mest for meg, forteller hun.

Men for oss som ikke er like drevne i merch-verdenen:

For slike egenkomponerte vester som Bakke har, er det strenge regler, ifølge henne selv.

– Da må du ha vært på konsert med bandet.

I dag eier de fleste en form for merch. Enten det er fra store bedrifter, influensere eller artister og band. Merchandise, som er det fulle engelske ordet, er rett og slett produkter som er ment til å promotere en merkevare.

Men i musikkverdenen har det i tillegg en litt annen funksjon: Fans bruker det ofte for å vise sin støtte til favorittene sine. Men noe har gått tapt de siste tiårene, mener Ingeborg Heldal.

Hun er en selverklært merch- og rockeentusiast, i tillegg til å være motejournalist og KK-redaktør. På 80-tallet var det eneste stedet hun fikk tak i en T-skjorte fra favorittbandet, på konsertene deres.

– Det ble jo en veldig sterk tilhørighet. Alle som hadde den T-skjorta, hadde vært på samme konsert. Da tilhørte du en veldig eksklusiv klubb, forteller hun entusiastisk.

Men i dag er det ikke lenger sånn. Nå får du merch både på internett og hos de store kleskjedene.

Ingeborg Heldal mener at merch er blitt demokratisert. Før var man livredd for å bli arrestert av fansen for å ikke være fan nok av et band. Men i dag har folk mer avslappet forhold til det, tror hun.

– Noen vil nok rynke på nesen, men folk tar merch-moten inn i sin egen stil, og jeg mener at det er kult. Det gjør også at unge folk som først og fremst liker merchen, kan oppdage musikken til eldre band, sier Heldal.

En annen traver i merch-sfæren er musikkjournalist og anmelder Asbjørn Slettemark. Med et klesskap fylt med flere hundre band-T-skjorter, kan han kanskje kalles ekspert. Ifølge ham er det ikke bare hvor merchen er kjøpt, folk er opptatt av, men hvem som pryder den.

– I forrige uke var jeg på en annen festival. Vanligvis er det mye Rammstein-merch der, men nå så jeg veldig lite.

Og timingen av den fallende interessen, er nok ikke tilfeldig. Bandet er nylig anklaget for blant annet sex-rekruttering av unge kvinner.

– Rammstein har solgt enorme mengder merch i Norge, men det er nok mange som lar det bli liggende hjemme nå, sier Slettemark.

Merch-markedet har utviklet seg i ulike retninger siden det tok av på 70-tallet, men det er noen typiske kjennetegn, ifølge musikkjournalisten.

– Det er ofte utstrakt bruk av logoer, illustrasjoner og tekst, sier han.

Det er vanskelig å tidfeste akkurat når merch oppsto. Men The Guardian skriver i en artikkel at fenomenet stammer fra musikkfans på 40-tallet i USA, som laget sin egen merch for blant andre Frank Sinatra.

Det er særlig i sjangrene rock og metal artistene har vært opptatt av det, men nå har det smittet videre til nye sjangre. Justin Bieber, for eksempel, hyret inn en av de mest kjente metal-illustratørene for å designe sitt merch, forteller Slettemark.

– I dag har de fleste artister og band en dedikert merch-ansvarlig når de drar på turné.

Flere av festivaldeltagerne på Tons of Rock forteller at merch er en fin måte å samle minner på. Men hva tenker egentlig bandene selv?

– Om det er kult å gå i Brenn-merch? Det er objektivt sett kult.

Objektiviteten må du ta med en klype salt. Det er nemlig Edvard Smith Save, vokalist og gitarist i rockebandet «brenn.», som sier det. De unge bandmedlemmene har solgt merch i flere år.

– Vi gjør det mer for moro skyld, og fordi vi synes at merch er fett, sier vokalisten.

Men det krever litt: Både egen designer og utallige møter med de trykke-ansvarlige.

– Etter hele prosessen sitter vi igjen med under ti tusen kroner til bandkassen, forteller trommeslager Rémy Malchère Pettersen.

Det står i stor kontrast til det kjente rockebandet AC/DC, som ble det første bandet til å tjene mer penger på merch enn på konsertbilletter, ifølge den australske musikkjournalisten Glenn A. Baker.

– For noen år siden trykket vi opp noen gensere med et bilde av noen fra bandet som spyr. De solgte som bare det, forteller Save.

Bildet av spy på genser er ingenting sammenlignet med en del annet som finnes der ute. Det finnes nemlig ingen grenser for hva som kan være merch i dag, mener KK-redaktøren Heldal.

– Rockebandet Kiss er kroneksempelet på hvor langt du kan ta det. De selger dekorerte gravkister med bilde av bandet og logo, forteller motejournalisten.

Og de er ikke alene om utradisjonelt merch. Alt fra truser til mursteiner og monopolspill har artister og band satt navnet sitt på.

– Vi kunne jo laget sexleketøy også, men vi tenker at T-skjorter med trykk foran og bak får holde, mener Brenn-vokalisten.