Sesong fem av «The Crown» står i en spesiell posisjon. Serien om dronning Elizabeths regjeringstid lanseres etter dronningens og ektemannens død.
I tillegg truer britisk politikk med å danse inn i et weimarsk kaos med karusellbytter av statsministere. Man skulle tro 30 år gamle historier blekner i glansen av dagens uforutsigbare hverdag?
Nei, da. Veien mot Dianas tragiske dødsfall i Paris er fylt av intriger og omskiftninger. Dessverre klarer ikke «The Crown» å lage sterkt drama av det, slik den pleier.
Imelda Staunton har tatt over rollen som dronning Elizabeth. Foto: Netflix
«It feels like it’s all about to erupt»
De ti episodene tar for seg 90-tallet frem til 1997. Prinsesse Diana er separert fra prins Charles. Noen overvåker henne. Hun lar seg intervjue om livet i de engelske slottene.
Dronning Elizabeth er irritert på prins Charles, som nesten initierer kupp mot sin mor. Prins Philip ser mot Russland for slektsgransking. Boris Jeltsin vil drikke shots med dronning Elizabeth.
«It feels like it’s all about to erupt», sier statsminister John Major. I tilfelle vi ikke hadde skjønt at dette skulle handle om Dianas endelikt.
Prinsesse Dianas (Elizabeth Debicki) separasjon og skilsmisse skildres i sesong fem av «The Crown». Dessverre mangler serien en dimensjon hvor kongehuset settes i sammenheng med det britiske samfunnet. Foto: Keith Bernstein / Netflix
I hver episode får vi tilbakeblikk til historiske hendelser. Det være seg til den russiske revolusjonen i 1917 eller Mohamed Al-Fayeds – Dodis pappas – oppvekst.
Tidvis er «The Crown» ved sitt gamle jeg. Viktige, men oppdiktede dialoger blir troverdige. Men for ofte faller den for egne grep.
Seriens begeistring for å gå inn i lukkede rom og dramatisere personlige relasjoner blir for insisterende. Det er kanskje derfor den nå blir merket med at dette er fiktive tolkninger basert på virkelige hendelser?
Dodi introduseres som i «Løvenes konge»
Dodis fødsel blir for eksempel grandiost fremstilt som en slags nøkkelscene fra «Løvenes konge». Det er ment som et lekent grep, men ender bare plumpt.
Det hele blir forhastet. Serien har mistet finessen som gjorde den så medrivende. Vi får ingen store episoder som «Pater Familias» i sesong 2, da Philip mimrer om traumer fra kostskole.
Følelsesmessig er ingen øyeblikk i denne sesongen i nærheten av «Aberfan», episoden i tredje sesong hvor hundrevis av walisere dør i en skredulykke, og Elizabeth ikke kommer i begravelsen.
Mestrer ikke prins Charles
At Dominic West har fått rollen som Prins Charles, er også vanskelig å engasjere seg i. Skuespilleren som er mest kjent som Jimmy McNulty i «The Wire», har få likhetstrekk med Prince Charles. Han mestrer ikke Charles’ keitete kroppsspråk i kombinasjon med diskret eleganse.
Wests grove ansiktstrekk drar oss aldri inn i det undertrykte, selvmedlidende livet Charles levde da moren kjeftet, og ekskonen jetsettet mellom yachter og mediene.
Imelda Stauntons forsøk på å vise dronning Elizabeths knugende grep om familien er flatt formidlet sammenlignet med Claire Foy og Olivia Colemans sterke portretter i de første sesongene.
Strekker seg for langt
Derfor kompenserer sesongen med å pøse på med udokumenterte, private samtaler. Altfor sjelden løfter den blikket og ser ut i det britiske samfunnet. Kanskje er det ment å vise kongehusets stadig større avstand fra folket de skal representere?
Det gir uansett serien en dimensjon for lite. Samtalene mellom Elizabeth og milde John Major fremstår som høydepunkter, men for ofte ender «The Crown» opp som melodrama. Jeg tror ikke på det jeg ser. At sesongen heller aldri kommer i mål med Dodi-tidslinjen, gir mistanke om at Netflix vil strekke «The Crown»-suksessen litt lengre enn hva som er godt for kvaliteten.
Det betyr også at serieskaper Peter Morgan må bruke en hel sesong på å konkurrere med sin egen film «The Queen» fra 2006. Den dekket Dianas død, dronningens reaksjon og Tony Blairs inntreden på en glimrende måte. Hvorfor skal Morgan gjøre det en gang til?
