Hva ønsker du å oppnå? Er du en jeg kan stole på, spør forfatter John le Carré muntert når filmskaper Errol Morris plasserer ham foran sitt kamera. Han får kanskje ikke noe klart svar på det, men det spiller ikke så stor rolle.
Den veltalende og slu forfatteren har nesten full kontroll over historien om seg selv. Likevel oppfattes den ikke som en forutsigbar og tradisjonell biografi.
Le Carré har en altfor fascinerende historie å fortelle. Han tar kontroll og spinner videre på den historien som alltid er blitt gjenfortalt i bøkene hans i en eller annen form.
Om en oppvekst med foreldre som sviktet spektakulært. Om en besettelse rundt bedrag og dobbelthet, og hans personlige basketak med den britiske overklassen. På noen måter kommer vi tettere på David Cornwell, som er le Carrés virkelige navn, på andre måter ikke.
Dragkampen om sannheten foran kamera, er noe Morris gjør til et sentralt tematisk spor i filmen. Han vet at Cornwell er en mesterlig manipulator og advarer oss tidlig om at vi tror på ham for egen regning. Men det er fordømt vanskelig å ikke tro på ham. Jeg ble helt fra starten forført.
Bedrag som kunst
Filmens tittel er hentet fra en av le Carrés gjenfortellinger om sin egen far. Den involverer en tunnel under et hotell i Monte Carlo der duer ble sluppet ut, slik at faren og hans kompiser kunne skyte dem på vei ut mot havet.
For forfatteren blir det et bilde på hans eget liv. Hvordan faren – en oppkomling, storsvindler og skrønemaker – lærte ham opp i bedragets kunst, for senere å utnytte sønnens ferdigheter.
Det faren ikke hadde regnet med, var at sønnen skulle bli en formidabel suksess. Cornwell forvandlet dette suspekte utgangspunktet til en fortellekunst som ble omfavnet av en hel verden.
Faren ville selv ofret alt for denne suksessen, mens sønnen skulle utvikle en grunnleggende forakt for den. Han hadde infiltrert det britiske etablissementet som en outsider, en slags bedrager som gikk på Oxford for å lære seg språket og konvensjonene. Men han forble en outsider.
Det var derfor han var en perfekt spion for britisk etterretning. Han behersket til fulle den krevende disiplinen å leve dobbeltliv. Han gjorde bedrag til en kunst, både som privatperson og forfatter.
De to profilerte fortellerkunstnerne – Errol Morris og John le Carré – møttes til en rekke intervjurunder like før forfatteren gikk bort. Foto: Apple+
Unngår spørsmål
Det første bedraget inntraff da han anga en medstudent på Oxford som var med i en kommunistisk celle. Det kommer ikke klart frem, men det er mye som tyder på at Cornwell selv forsøkte å operere som dobbeltagent – med velsignelse fra MI5.
Livet som spion varte ikke lenger enn til Berlinmurens første år. Da fikk han ideen til gjennombruddsromanen «Spionen som kom inn fra kulden». Som så mange av bøkene hans skulle den bli filmatisert.
Morris bruker filmklippene for alt de er verd, og gjør det enda vanskeligere å skille virkeligheten fra fiksjonen i forfatterens liv. Det gjør det enklere for Cornwell å dukke unna de vanskeligste spørsmålene. Han unngår elegant å berøre sine mange utroskap, som for alvor ble avslørt etter hans død i 2020.
John le Carré og Errol Morris Foto: Apple+
Forfatteren tar regien
En nylig utgitt biografi vitner om at hans utroskap var en del av hans utforskning av bedragets natur og tjente som inspirasjon for hans forfattergjerning.
Cornwell har selv invitert til en sånn lesning, men kommer til et punkt i intervjuet der han forsøker å avmystifisere. Akkurat som det ikke finnes noe «indre rom» i bøkene hans der alt kommer for dagen, finnes det ikke noe slikt i livet hans.
Morris lar ham slippe for lett unna her. Filmskaperen har spesialisert seg på en særegen intervjuteknikk som innebærer at vi kommer ekstremt nærme ansiktet til intervjuobjektet. Det gir en større intimitet, men også fallhøyde om intervjuobjektet har problemer med å være oppriktig.
Her møter denne teknikken sin overmann, men det er ingen stor svakhet ved filmen. Cornwell tar regien med uanstrengt raffinement, og gir oss enda en historie vi sent vil glemme.
