Et utslitt mantra fra mange som er så heldige å eie bolig i Oslo er at «det er ikke en menneskerett å bo i Oslo sentrum».
To ferske serieskapere bruker sine egne erfaringer fra boligmarkedet i hovedstaden til å ta et oppgjør med denne hovne frasen i en flunkende ny serie.
«Arkitekten» er en stilren dissekering av en fremtidig boligkrise, pyntet med sterke skuespillerprestasjoner og middels vellykket satire.
Parkeringsplass blir hybel
Vi er i fremtiden. Boligkrisen i Oslo er blitt så ille at folk flest er hjemløse. Studenter, småbarnsmødre og til og med nyansatte i fjonge arkitektfirma bor på gaten.
I siste kategori er 29 år gamle Julie. Etter studier på Arkitekthøyskolen har hun fått seg jobb i Wizzløff Arkitekter A/S. Der koker hun kaffe og te til de som tegner hus og hjem få har råd til.
Eget hjem og huslån er utenfor rekkevidde for Julie. Ikke har hun råd til husleie heller. Derfor må hun illegalt leie noen kvadratmeter i et forlatt parkeringshus. Ti meter under jorden forsøker Julie å skape et hjem bak hvite forheng. Naboene er andre hjemløse bak andre forheng.
En dag skal firmaet hennes levere inn et forslag til Lobos. Tusen boenheter skal bygges for boligutvikleren med det morsomme navnet. Arkitekten som leverer vinnerforslag får 800.000 kroner. Julie legger en plan.
Samtidig blir hennes tidligere studiekollega Marcus ansatt som fremadstormende arkitekt i Wizzløff. Han har leilighet, kjæreste og fjonge kunstnerbriller. Den vellykkede fasaden skjuler dog noen utfordringer, både menneskelig og i hjemmet.
TV-serie om boligkrisen: – Litt kjipt å føle seg ekskludert i den byen man bor i
Fra suksess «Succession» til hjemløs i Oslo
«Arkitekten» er resultatet av Viaplay Talent Awards, hvor den skandinaviske strømmetjenesten søker gode ideer. Serieskaperne Nora Landsrød og Kristian Kilde tok utgangspunkt i sine egne erfaringer. De innså at det eneste de hadde råd til i Oslos boligmarked var – nettopp – en parkeringsplass.
«Arkitekten» harselerer over dette ganske triste temaet. Flere ting fungerer. De enkle lokasjonene er slående gode. Små leiligheter. Grå parkeringshus. Bjørvikas kalde gatetun.
Droner jager fort bort folk som bare henger i gatene. Det forklarer kjapt hvorfor «Arkitekten» har gater uten mennesker selv om alle liksom bor på gaten.
Eili Harboe er god som Julie. Etter en morsom opptreden som «luftrenser med østrogenduft» i «Succession», er det artig å se at Harboe klarer å bære en liten produksjon som «Arkitekten».
Aller best av skuespillerne er likevel Alexandra Gjerpen. Hennes rolle som Marcuss frynsete samboer Nina har seriens bredest følelsesspekter. Gjerpen gir henne så mye nerver og følelser at du formelig kjenner boligkrisen riste TV-en din.
Eili Harboe og Petronella Barker jobber i samme arkitektfirma i «Arkitekten». Viaplay viser den satiriske serien fra 4. mai. Foto: Lillian Julsvik
Harmdirrende indignasjon på egne vegne
Dessverre får ikke så mange andre av karakterene det samme å spille på. De snobbete arkitektene blir mest dumme biroller. Det svekker selve premisset for serien.
Petronella Barker og de «voksne» karakterene er så flate at selve boligkrisen fremstår på samme vis. Serien hopper også over å forklare hvorfor det har gått så hakkende galt. En dystopi må gi noen hint om hvorfor det gikk så galt.
«Arkitekten» lener seg på ideen om at nesten ingen unge kan kjøpe eiendom i Oslo, og tar for gitt at resten av befolkningen er forbannet på det.
Satire fungerer ikke alltid når avsenderen er indignert på egne vegne. Slik sett har «Arkitekten» mye til felles med den harmdirrende «Don’t Look Up» fra Adam McKay. Også der endte forsøk på refsende satire opp som sint pekefinger. Underholdende, ja. Sviende samfunnskritikk? Tja.
Heldigvis klarer «Arkitekten» å skape empati med både de unge boligløse samtidig som den spår med enkle scener hvor ille fremtidenes boligkrise kan bli.
Dronene leverer kaker og jager deg bort dersom du blir sittende på benken for lenge. Foto: Lillian Julsvik
Minner om Hitchcocks favoritter
Tvisten på tampen er det sterkeste kortet de nye serieskaperne drar. Den har et hitchcocksk strøk over seg i all sin enkelhet.
Faktisk kunne de korte episodene vært klippet sammen til ét vanlig kapittel, og «Arkitekten» ville fått en plass i den for lengst glemte antologien «Hitchcocks favoritter».
Med litt mer hardtslående manus og bedre karakterer kunne plottet også fungert som en norsk utgave av «Black Mirror», den engelske serien som ofte treffer blink med sitt skremmende varsel om en bekmørk fremtid.
I stedet får vi en vellaget, kort og solid serie som fungerer som et varsel om at noen talentfulle serieskapere er i ferd med å blomstre ordentlig.
Jeg blir overrasket om Nora Landsrød og Kristian Kilde ikke har råd til bolig i Oslo sentrum etter sine neste serier.
