Om jeg kaller denne filmen for en annerledes horrorfilm som også fungerer som sosial satire og en utforskning av klasse og rasisme, så tenker du kanskje på «Get Out» – en av de største filmsuksessene fra 2017.
Nikyatu Jusus debutfilm minner lite om Jordan Peeles spektakulære debut. «Nanny» er en like oppsiktsvekkende debut, men spiller på helt andre strenger. Dette er en film der du gradvis kommer til en erkjennelse av at det er en horrorfilm. Den kryper nærmere, omtrent som den edderkoppen vi ser i åpningsminuttene.
Det som får deg til å grøsse, eller krympe deg, er kanskje like mye den sosiale satiren som de onde åndene som viser seg for hovedpersonen, Aisha (Anna Diop). Hun har nettopp ankommet New York fra Senegal for å jobbe som barnepike. Hun har måttet forlate sin sønn i Senegal, men har planlagt at han skal komme etter. Først må hun få spart opp noen penger.
Aisha (Anna Diop) har nettopp ankommet New York fra Senegal for å jobbe som barnepike. Foto: Amazon Studios
Vestafrikansk mytologi
New York innfrir ikke forventningene. Det vesle hvite familien hun bor sammen med, er i starten full av gode hensikter. De er tilsynelatende liberale og velstående. Ja, faren Adam (Morgan Spector) er fotograf med et empatisk øye for lidelse i andre kulturer. Men å betale Aisha i tide har de problemer med.
Det første møtet med moren i huset, Amy (Michelle Monaghan), er symptomatisk. På den ene siden er hun et oppkomme av sjenerøse floskler, på den andre siden virker hun kontrollerende og nevrotisk. Det tar ikke lang tid før det skaper problemer for Aisha i det daglige arbeidet med å passe datteren Rose på seks.
Gradvis begynner omgivelsene å lukke seg rundt Aisha. I starten oppfatter vi det som hjemlengsel og klaustrofobi i de nye omgivelsene. Hun hjemsøkes av drømmer og ser syner. Den vestafrikanske mytologien hun har vokst opp med, vender seg gradvis mot henne, enten det er edderkoppen Anansi eller havfruen Mami Wata. Og så har vi vannet og havet som kommer stadig nærmere, noe vi ikke kommer til bunns i før helt mot slutten.
Amy (Michelle Monaghan) er kanskje ikke så liberal som hun liker å tro. Foto: Amazon Studios
Den rike og fattige verden
Til å være en langfilmdebut er dette en svært formsikker film. Regissør Jusu får uvurderlig hjelp fra fotografen Rina Yang med å omskape en fasjonabel Tribeca-leilighet til et slags redselskabinett for et møte mellom den rike og fattige verden.
Vår medfølelse er helt fra starten hos Aisha. Vi har sett for mange reportasjer om barnepiker som forlater egne barn for å passe andres i den rike delen av verden, til å reagere annerledes. Men det hvite ekteparet skyves snart i bakgrunnen. Dette handler om Ashias kamp med indre demoner for å stake ut en ny kurs i sitt liv. Hun synes fortapt mellom to verdener. Aisha er redd for å miste seg selv og ikke minst sin egen sønn.
Filmens styrke er at regissør Jusu aldri slipper denne subjektiviteten av syne til fordel for enkle sosiale kommentarer. Jeg reagerte litt på at de urovekkende lydene som omslutter Aisha i starten kom umotivert, som om de ligger i forkant av det visuelle. Men så vokste det sammen til en mer effektiv helhet.
Filmen biter best fra seg når den lar den grunnleggende ubalansen mellom Aisha og ekteparet komme frem i det daglige og tilsynelatende udramatiske. Paret nekter å tro at de er noe annet enn åpne humanister, de bor jo i New York, selve smeltedigelen, for pokker! Men som Aisha erfarer, kan denne smeltedigelen forvandle seg til en ovn som sluker deg med hud og hår.
