«Har dere savnet meg», spør fortellerstemmen innbydende. Spørsmålet er nesten retorisk etter suksessen til kjoledramaet «Bridgerton». Klart vi har savnet deg!
Stemmen tilhører fremdeles pseudonymet Lady Whistledown, en sladderskribent mykt gestaltet av Julie Andrews. Den sender først tankene tilbake til tampen av 2020. Vi var blitt vant til ikke å kunne treffe venner. Den saftige, sexy hoffhistorien «Bridgerton» var vår beste venn i kampen mot kjedsomheten.
Så blir vi minnet på at vi ikke er i isolasjon. Vi lar oss lede tilbake til London. Året er 1814. Familiene Bridgerton og Fetheringham kjemper om kjærlighet, posisjon og prestisje.
Kan Anthony Bridgerton kurtisere Kate Sharma til giftermål? «Bridgerton» sesong 2 er klar på Netflix. Foto: Liam Daniel/Netflix
Dyre kjoler, sex, fargeblindhet
Netflix-serien «Bridgerton» kommer fra de finjusterte seriehendene til Shonda Rhimes og Chris van Dusen. Sammen har de skapt og drevet dramatiske kraftverk som «Scandal» og «Grey’s Anatomy».
Med «Bridgerton» tok de all sin kunnskap om kjærlighetsdrama, marinerte det i en saus av dyre kjoler, sex, fargeblindhet og de kjappeste replikker, og sendte det i en tidsmaskin til 1800-tallet.
Av uvisse grunner har Dusen og Rhimes med sesong to bestemt seg for å lage en litt annerledes serie. De dampende sexscenene er borte. Dialogene er enda tydeligere. Karakterene prater mer om kjærlighet enn kåtskap. Dramaet er mer familievennlig.
Debutanter blir diamanter
Men Lady Whistledown er heldigvis på plass! Den mystiske sladderjournalisten går rett på sak. Den engelske dronningen skal sjekke ut årets nye debutanter. Eloise Bridgerton stritter imot med hver viljecelle i kroppen da hun skal spankulere foran dronningen. Heldigvis kommer det nye flyvebladet fra Lady Whistledown inn samtidig. Oppmerksomheten dras bort fra Eloise.
Senere kåres Edwina Sharma til dronningens diamant. Hver eneste ungkar i sosietetens toppsjikt tripper utenfor rommet hennes. De må alle forbi vaktholdet til storesøster Kate Sharma. Mest skeptisk er hun til Bridgerton-familiens eldste sønn.
Anthony Bridgerton har tidligere avstått fra giftermål. Nå er han i markedet. Får han snakket seg forbi Kate og inn til Edwina? Slår kranglingen med Kate over i frekke gnister? «Bridgerton» legger opp til noen åpenbare spekulasjoner fra sine første scener.
Jonathan Bailey spiller Anthony Bridgerton. Simone Ashley er Kate Sharma. Luke Thompson gestalter Benedict Bridgerton, og Rupert Young er Jack. Foto: Liam Daniel/Netflix
Danser i sin egen lille verden
«Bridgerton» ble solid virkelighetsflukt da serien spratt lettbent over skjermen i fjor. Nå forsøker den å ta seg selv litt mer på alvor. De indre konfliktene hos Anthony fungerer brukbart. Han dras mellom plikt, ansvar og hodeløs kjærlighet. Skildringen av ham som romantisk pragmatiker er god.
Den evige hoppingen mellom ham, Ewinda og Kate blir derimot noe dryg. Rett som det er går «Bridgerton» inn i en slags «Groundhog day», eller «Edge of tomorrow», om du foretrekker Tom Cruise foran Bill Murray. Hver dag virker som den forrige.
Sjekk også
«Lust»: Impotent svensk sex-humor
Der en serie som «Downton Abbey» alltid utfordres av verden utenfor, blir «Bridgerton» dansende i sin egen lille verden. De skarpe replikkene vi har fått i «The gilded age» de siste månedene, tangeres ikke. Kurtiseringen går seigt, men når sine komiske høydepunkter.
Til slutt ender det opp som å se venner sveipe på Tinder på fest. Det er jo ganske moro, men kunne ikke Rhimes og van Dusen redigert det hele ned fra 75 minutter lange episoder? Det er hyggelig å treffe gamle kjente, men av og til er man klar for å forlate kaffeselskapet for å titte på verden utenfor også.
«Bridgerton» underholder, men serien er ikke i nærheten av første sesongs elleville kvaliteter.
