Jo, Blur kjenner sitt publikum

Det er nesten nøyaktig ti år siden Blur sist spilte på Øyafestivalen i forbindelse med sitt første comeback. Den gangen ga en ung versjon av undertegnede toppkarakter, med alt av superlativer som hører til.

Nå er britpop-heltene på comeback nummer to, og gjester altså Øyafestivalen på nytt, nå med et ferskt album i bagasjen. Og en fortsatt ganske ung versjon av undertegnede har gleden av å finne ut om de står til seks denne gangen også?

En grad av solnedgang gir et varmt lys over tilskuerne mens vi teller ned. Den menneskelige varmen er til å ta og føle på. Det er langt flere publikummere enn i går, og det er mer sitring, i det Blur er i ferd med å tre frem fra skyggene.

De starter kontant med «The Ballad», første spor fra det nye albumet. Ikke en låt som får stemningen i taket, men den lyder godt utover Tøyenparken. Og når Damon Albarn reiser seg fra pianoet til påfølgende «St. Charles Square», føler jeg en slags gnist.

En gnist som virkelig tennes når de gjør et elegant hopp tilbake i katalogen med «There's No Other Way». Det smeller, og selv om Blur åpenbart er blitt eldre, leverer de sterkt.

Lyden er kanskje en smule grøtete, men det har enormt lite å si når «Beetlebum» får flere tusen mennesker til å ta av. Det er allikevel tydelig at Blur har lyst til å være et relevant band med ny plate, ved siden av å være en «greatest hits»-artist. Og «Goodbye Albert» treffer overraskende bra.

De skal også ha for å trekke frem noen av de hardeste, mest dissonante riffene fra katalogen. Blur i 2023 høres ikke ut som de hadde spesielt mye med britpop å gjøre, men heller som et mer folkelig Sonic Youth.

Og et nytt høydepunkt treffer inn: Damon Albarn sier at både vi og bandet har vært for rolige, så han tar av seg jakken (!). «Country House» setter inn, og fyren er på vei ut i publikum for å få opp farten. Kult, selv om vokalen er noe vaklevoren. Sånn er det jo iblant.

Av det nye materialet utmerker «Barbaric» seg som en soleklar hit. Her er både band og publikum på lag. Samtidig er det klart at alle er mest gira på klassikerne.

«Girls & Boys» treffer så hardt at jeg tar meg selv i å danse ute i mengden. Og tenk å ha «Song 2» i katalogen! Det er ikke ofte jeg hører allsang hele veien gjennom et publikum, men det finnes knapt mennesker på jorden som ikke har hørt denne.

Hvordan skal Blur overgå den store mainstream-hiten sin? Vel, ved å spille «Tender». En av de absolutt vakreste låtene som noen gang har streifet vår jord. Det føles stort. Koringen fra tilskuerne, meg selv inkludert, tar sin naturlige plass.

Og «The Narcissist», nok en låt fra den nye platen, tar sin plass etterpå. Det er på ingen måte dumt at Blur prøver på noe nytt. Men igjen, «The Universal» får avslutte, og den føles litt større, litt bedre. Den viser hva Blur er gode for, og hvorfor de har holdt seg mens band som Oasis og The Verve forsvant.

Blur anno 2023 er fremdeles knallsterkt, villige til å prøve nye ting, og har ikke minst evnen til å kjenne sitt publikum.