Koster mer enn det smaker

Hjørnelokalet ved Jernbanetorget har huset mange ulike steder: Alt fra brune puber til biffrestauranter har vært her. Noen har vært rene turistfeller, mens andre har ligget for nærtilbudet i Østbanehallen til at de har klart seg.

Atlas er boutiquehotellet Amerikalinjens restaurantdel. De har også cocktailbaren Pier 42, klubben Gustav i kjelleren og en kaféavdeling av Atlas. Selve restauranten ligger på hjørnet, og interiøret er preget av stram, skandinavisk minimalisme med en mer avslappet del inn mot resepsjonen.

Samtlige vindusbord er opptatt av spisende, men vi får et bord lenger inn. En servitør kommer ilende med meny og spør hva vi vil ha å drikke.

Bordvenninnen spør om en tørr hvitvin, men da blir servitøren usikker. Etter en stund kommer han tilbake med et glass, men kan ikke svare hvor den kommer fra.

– Chardonnay, er svaret før vi får ramset opp hva spisekartet kan tilby:

– Menyen er amerikanskinspirert. Her borte er forrettene, så hovedrettene. Vi anbefaler to til tre tilbehør ut fra hvor sultne dere er. Er dere veldig sultne, kan vi anbefale hel grillet piggvar, den er til mellom fire og seks personer. Skalldyrfatet er populært og må bestilles to dager i forveien. Ellers har vi en côte de boeuf som passer til to-tre personer.

– Det var merkelig – vi er tre personer, og enda ramser han opp retter som enten må forhåndsbestilles eller er for enda flere personer, sier Bordvenninnen.

Snart er vi klare til å bestille, men ingen servitører er å se. Etter en stund kommer vår servitør, men løper til bordet bortenfor.

Spisevennen begynner å bli irritert:

– Er de for få på jobb? Det er flere rundt oss som venter på både mat og drikke.

– Hei, er dere klare til å bestille?

Bordvenninnen vil ha sjøkreps mens Spisevennen ønsker seg tartar til forrett. Jeg har lyst på østers og ber om tre.

Til hovedrett tar Bordvenninnen dagens fisk, bakt sei, mens Spisevennen vil ha et godt stykke kjøtt og blir anbefalt en New York steak-tallerken. Han ber om å få den medium-rare.

Forrettene kommer pø om pø til bordet. Først får jeg mine østers, men ikke den rå varianten som jeg hadde bedt om. Disse kommer Rockefeller style – gratinerte på samme vis som man servere snegler i Frankrike. Det er en skuffelse, men Spisevennen bytter gjerne en østers mot en stor bit tartar.

Tartaren har fått en omgang olivenolje som gjør kjøttet glatt og delikat, og sprø puffer på toppen utfyller rettene konsistensmessig. Løyromen er helt grei, men mangler også den siste finishen.

Bordvenninnen har fått fire halve grillede sjøkreps, men her har de ikke vært helt våkne på kjøkkenet: Krepsekjøttet holder på å gå i oppløsning, og smaken av estragon overdøver sjøsmaken totalt.

– Her har de gjortsamme feilien som restaurant Norda og dynket dem i krydder.

– Hadde de servert dette i New York, ville de fått mafiaen på nakken, sier Spisevennen. Han er ikke imponert over sin NY steak tallerken. – Dette ser ut som veikromat – her er kjøttet like stusslig som de tørre biffene jeg har fått på Big Horn.

Jeg dypper noen fries i bearnaisen og ser at kjøttet nesten er gjennomstekt – den tynne biffen er så vidt rosa i midten.

Bordvenninnens sei er derimot bra tilberedt. Fisken flaker seg fint etter at hun har kommet seg igjennom laget med grønt, blant annet kål, på toppen. Den kremete sausen er mild, men setter ikke preg på retten.

Min ishavsrøye er også bra tilberedt, men er blitt noe kald. Tilbehøret er også varierende: Min spinat er intetsigende på smak, mens stekte aspargesbønner drukner i smaken av peanøtter og må spises for seg selv for ikke å ødelegge fiskerettene.

Har man for mye å gjøre på kjøkkenet?

Til dessert ber vi om sitronterte og husets signaturrett: The Big Apple. Den blir presentert som «vår sjokoladeoverraskelse» og er et glasert eple med krem inni. Det ser spektakulært ut, men forsvarer ikke en pris på 180 kroner. Sitronterten til nesten halvparten gir mer valuta for pengene.

Hvilket bringer oss til prisnivået: Nesten 300 kroner for NY steak-tallerkenen er langt over hva vi får servert. Tar du en hovedrett opp mot tre hundre kroner uten tilbehør som koster ekstra, kryper regningen fort opp på nærmere tusenlappen per person for en treretter med et par glass vin til. Det er unødvendig stivt for middels mat.