Hva får du om du tar et engelsk slott, fyller det med surrealistisk kunst og tilsetter en dose mord? Jo, du sitter igjen med påskens mest fornøyelige krimserie.
«This is not a Murder Mystery» eller «Kunsten å myrde» som den heter på norsk, er en belgisk serie, men handlingen er lagt til England og herskapshuset Monkton House. Hit kom datidens store kunstnere som Salvador Dalí, Man Ray, Lee Miller, Max Ernst og René Magritte.
En av de første store utstillingene av surrealistisk kundt ble avholdt her. Alle de nevnte kunstnerne er karakterer i denne snurrige påskekrimserien.
Året er 1936, og det som følger, er en heksegryte av sjalusi, penger, sex og død.
Det starter med at den rike arvingen og performancekunstneren Sheila Legge (Lauren Versnick) blir drept. Ved siden av henne i sengen ligger en totalt forvirret René Magritte (Pierre Gervais). Åstedet er som tatt ut fra kunstnerens maleri «Les Amants».
Visuell lek
Serien leker med sannhet, løgner, virkelighet og fantasi. Monkton House var for eksempel eid av Edward James. Han var en kunstsamler og støttespiller for mange av surrealismens kunstnere. Kunstnerne vi møter, har alle levd. Men ingen av dem var involvert i et mordmysterium. Serieskaperne har lekt seg vilt og hemningsløst. Som det står i introen til episodene: «Ikke tro alt du ser!»
Episodene bærer titlene til kjente kunstverk som «The Lobster Telephone» og «The Glass Gun». Å blande surrealistiske kunstuttrykk med en intrikat mordgåte er nesten genialt. Det har gitt serieskaperne en unik mulighet til å leke seg visuelt.
Produksjonsdesigner Bart Van Loo har skapt et fascinerende univers av mønstre og farger som okergul, kjølige blåtoner og oransje. Farger ofte brukt av Dalí og Magritte. Kostymedesigner Charlotte Willems' kreasjoner er herlige, og filmfotografene David Williamson og Maxim Honoré rammer inn bildene med presisjon.
«Kunsten å myrde» er en fryd å bivåne. I serien er åstedene små kunstverk. Det er selvsagt ikke nok for en krimserie i seks episoder. Heldigvis er krimgåten passe bisarr og godt skrudd sammen. Men mangler vi ikke et viktig element her? Enhver krimgåte må jo ha detektiver.
Sjefsdetektiv John Thistletwaite (Stephen Tompkinson) og detektiv Mary Quant (Donna Banya) er Scotland Yards skarpeste hjerner. Han er sylskarp med sans for humor. Hun er gatesmart med allergi mot rikfolk. Sammen med Magritte, som gjerne vil renvaske sitt gode navn og rykte, loser de oss gjennom et villnis av falske spor.
Dødens kunst
Av og til mister serien fremdrift, da den blir for betatt av sine eksentriske karakterer. Det stormfulle forholdet mellom Dalí (Iñaki Mur) og hans Gala (Regina Bikkinina) får mye plass. Det samme gjelder forholdet mellom Lee Miller (Florence Hall) og Man Ray (Frank Bourke).
René Magritte (Pierre Gervais) blir mistenkt for mord i ny serie. Her med pipen som ikke er en pipe. Foto: Panenka
Mathilde Warnier spiller Georgette Magritte. Foto: Panenka
Eksteriørscenene er filmet ved Curraghmore Estate i Waterford i Irland. Foto: Panenka
Åstedet er inspirert av René Magrittes maleri «Les Amants». Foto: Panenka
Selv om serien av og til mister mordgåten av syne, fungerer den likevel forbausende godt. Karakterene er fargerike, skuespillerne er gode og interessante nok til å holde på publikums oppmerksomhet.
Jeg liker også hvordan serien utforsker kunstens forhold til det morbide, groteske og døden. Dalí og de andre var opptatt av døden. Den var ikke nødvendigvis dyster, men mystisk, symbolsk og forvandlende.
«Kunsten å myrde» vrir på krimsjangerens klisjeer akkurat slik surrealistene vridde på virkeligheten. Resultatet er en fornøyelig påskekrim der mordgåten like gjerne kunne hengt på veggen i et galleri.
