Pastellfarget horror i «Sirens»

I Homers «Odysseen» beskrives sirenene som skjønne, dødelige forførere.

Sjøfolk som hører deres uimotståelige sang, blir besatt. I den første scenen i «Sirens» ser vi en kvinne i en lang kjole på toppen av en klippe. I sagnet styrer de som hører sirenenes sang, skipet rett mot klippene og omkommer.

Skal du kapre deg en rik mann og bli en trofékone, må du kanskje synge ekstra vakkert?

«Sirens» er basert på teaterstykket «Elemeno Pea» av Molly Smith Metzler. Hun står også bak miniserien som nå er Netflix-klar.

Historien begynner idet Devon (Meghann Fahy) ankommer ferieøya der søsteren Simone (Milly Alcock) jobber for en rik familie. Allerede på fergeturen blir det klart at hun ikke passer inn. Hun oppsøker søsteren for å be om hjelp med den demente faren.

Det høres kanskje traurig ut, men «Sirens» er stikk motsatt.

Serien blander horror, drama og komedie i en skarp analyse av pengers forførende og blindende makt.

Det prangende Cliff House reiser seg som et palass for de privilegerte. Devon trer inn i en verden av lekre kjoler og bobler som aldri slutter å flyte. En veldedighetsgalla er på trappene. Michaela Kell (Julianne Moore) styrer det hele med stram presisjon.

Alle små ønsker fra Michaela må utføres ned til minste detalj. Simone, hennes personlige assistent, sørger for at alt er perfekt.

De første bildene glir over skjermen som et lett slør av pastell. Alt er mykt og vakkert, nesten uvirkelig. Men under overflaten lurer mørket. Det fikk meg til å tenke på Peter Weirs «Picnic ved Hanging Rock» (1975), hvor det vakre og velkomponerte aldri føles trygt.

Det ubehaget finner du også i «Sirens». John Painos produksjonsdesign samt Gregory Middletons og Zoë Whites drømmende bilder gir serien en uhyggelig stemning – en form for gotisk horror i florlette kjoler.

Etter hvert som Devon beveger seg bak fasadene i det hun bare omtaler som en ekstrem personlighetskult, dukker det opp mysterier. Hva skjedde med den forrige fru Kell? Har Michaela en overnaturlig kraft? Julianne Moore bruker alle sine subtile triks for å levendegjøre trofékonen uten å bikke over i det karikerte.

– Vi driver ikke bare med shopping. Vi manifesterer det vi drømmer om.

Sitatet er hentet fra en av de syltynne «hoffdamene» til Michaela da de drar med seg Devon for å kjøpe gallakjole. Her finner du seriens essens.

Hollywood og influensere selger oss drømmen om at lykke kan kjøpes – med penger, skjønnhet og en perfekt kropp. Ifølge en rapport fra Boston Consulting Group eier menn fortsatt rundt 68 prosent av verdens formue. Det forklarer kanskje hvorfor vi hører så lite om trofémenn.

Det er fortsatt kvinnen – ung, velstelt og alltid tilgjengelig – som er det ultimate statussymbolet. Hun som ikke trenger å jobbe 9–16, men vier dagene til trening, spabesøk, plastisk kirurgi og kjoler som koster mer enn en månedslønn.

«Sirens» viser at det å være trofékone kommer med en pris.

På mange måter føyer «Sirens» seg inn i rekken av serier som tar for seg de rikes lukkede miljøer. Fra «The White Lotus» via «Exit» og «Your Friends & Neighbours» graver man bak perfekte fasader.

«Sirens» tråkker ikke videre i satiresporet. Den går heller til Bibelen. I Andre Mosebok finner du historien om gullkalven, om hvor lett vi lar oss blende av rikdom. I dag dyrker vi folk som Musk, Zuckerberg og Bezos. Vi ser opp til dem som om de er guder. Vi drømmer vel alle om å bli rike, men hva er du villig til å ofre for å få det livet? Vil du gå over lik?

«Sirens» er en fornøyelig, nifs og underholdende serie som elegant skyr unna en klassisk felle. Den gjør ikke karakterene enten karikert gode eller onde. Hverken menn eller kvinner levnes mye ære. Dette gir serien flere spennende nyanser enn de vakre kostymene skulle tilsi.