«Kvitebjørn» henter inspirasjon fra Disney

Den overraskende animé-vrien på «Ringenes Herre: Slaget om Rohan» viser at 2D-formatet langt ifra er gått ut på dato. Det er snarere et tidløst format som kan hentes frem igjen og brukes på nye måter.

Denne nye norske 2D-filmen henter mye inspirasjon fra amerikanske klassikere innen sjangeren som Disneys «Mulan» og «Pocahontas». Fortellingen er en fri adaptasjon av Asbjørnsen & Moes klassiske eventyr om Kvitebjørn kong Valemon – som på sin side er beslektet med fortellingen om «Skjønnheten og Udyret» (også den filmatisert av Disney).

Regissøren Mikkel Brænne Sandemose er en av våre mest erfarne filmfortellere for hele familien. Han regisserte blant annet de to filmene om Askeladden. Dette er ikke bare hans første animasjonsfilm, men hans første musikal. Her bygger han en bro mellom Asbjørnsen & Moe og Odd Nordstoga, og mellom Disneys 2D-klassikere og mektige norsk fjellandskap. Det lykkes han ganske godt med.

Maja Lunde har i sitt manus diktet videre på Asbjørnsen og Moe-klassikerne «Kvitebjørn kong Valemon» og «Østenfor sol, vestenfor måne». Vi møter en moderne ung kvinneskikkelse i umoderne omgivelser.

Liv er en eventyrlysten rebell som lever så tett på naturen at hun har utviklet sin egen kommunikasjon med dyrene. Hun lengter etter å komme seg ut i verden, og anledningen byr seg den dagen en isbjørn helt uventet dukker opp i dalen. Lite vet hun at Kvitebjørn er rammet av en forbannelse – og at han egentlig er en ung mann.

Hvordan trolldommen nøstes opp og til slutt oppløses, skal ikke jeg røpe her. Men barna har sett varianter av dette eventyret mange ganger før og vil forstå spillereglene.

Filmskaperne balanserer langs de mørke avgrunnene i eventyret på en skånsom måte som har gitt seksårsgrense. 2D-formatets mangel på tradisjonell livaktighet gir et beskyttende filter til de mest voldsomme hendelsene.

Til tross for disse begrensningene i uttrykket våger filmskaperne å ta høyde for også det fartsfylte og actiondrevne. Det episke landskapet inviterer til det. Her blir det både elleville ritt på isbjørnrygg og flukt gjennom skummel skog fra en sjalu trollkvinne. Sandemose har alliert seg med noen av de samme belgiske animatørene som bidro til «Titina».

Uttrykket er konvensjonelt, nesten gammelmodig eller retro. Men eksempelet med «Titina» viste at det også kan komme noe nytt ut av det klassiske – i det tilfellet en subversiv skildring av våre nasjonale oppdagere. Denne filmen har ikke til hensikt på samme måte å demontere en mytologi.

Liv er en opprører av den mer pragmatiske sorten. Hun handler aktivt, i motsetning til Asbjørnsen & Moes figur. Hun tar seg frem med kløkt og flaks, og en erkjennelse av at hun ikke greier alt alene. Likeledes har omgivelsene et etnisk mangfold det ikke gjøres noe stort nummer av – det bare er. Vi er med andre ord nærmere vår tids moderne fortellinger for barn, enn de klassikerne Sandemose er inspirert av.

Sammen med animatørene får skuespillerne Kristine Kujath Torp og Gunnar Eiriksson stemmene til å vokse organisk ut av de to hovedfigurene. Jeg har litt problemer med Odd Nordstogas trauste fortolkning av bestefarens stemme. Han gjør det godt igjen med et knippe komposisjoner som makter å forene det folkelige og det mer moderne som harmonerer med filmens intensjoner.

Jeg skulle ønske at Liv var litt villere, litt mer gjenstridig. Jeg synes hun faller for sin «prins» litt for kjapt, litt for enkelt. Hun starter som en jentunge som driver sine omgivelser til vanvidd, men ender opp som en slags Moder Jord som kan leve lykkelig i alle sine dager med sin «prins».

Selv den onde trollkvinnen får være med i Livs nye rike. Hun er nemlig ikke inkarnasjonen av ondskap, som i de gamle eventyrene, men traumatisert og trenger omsorg. Et eller annet sted snur Grimm-brødrene seg i graven.