I 1848 frigjorde generalguvernør Peter von Scholten slavene i Danmarks kolonier i Karibia. Det er i hvert fall hva mange dansker tror. De behandlet sine slaver bedre enn hva andre gjorde. Ja, ikke bare det – generalguvernøren etablerte egne skoler for slavene og ville forberede dem på livet som frie mennesker.
I denne danske dramatiseringen av Peter von Scholtens siste år som generalguvernør i Karibia endevendes denne forestillingen.
Mens det offisielle Danmark i filmen gjentar disse påstandene om de danske kolonienes fortreffeligheter, gir alt annet vi ser inntrykk av det motsatte.
Det er interessant nok Frederikke Aspöck, en direkte etterkommer av von Scholtens karibiske elskerinne, som har regien på dette oppgjøret med den danske slavetiden. Hun har valgt en ganske besk satire for å riste oss ut av forestillingen om at det finnes noe som kan kalles humant slaveri.
Vi følger livet i generalguvernørens residens på St. Croix siste året han er der. Det går rykter om at et snarlig opprør blant slavene kan være i emning. Men von Scholten nekter å tro det. Hans slaver behandles så humant at det ville de ikke finne på, mener han. Dessuten har flere av dem fått lov til å kjøpe seg ut av slaveriet.
«Hyggerasisme»
Hans elskerinne Anna (spilt av Anna Neye) er derimot mer engstelig. Hun er selv såkalt frikulørt* og mer fortrolig med hva som rører seg i folkedypet. Hun var frigjort fra slaveriet og klatret til topps gjennom forholdet til generalguvernøren.
Hun er livredd for å miste posisjonen – og ikke minst sine egne slaver. Særlig Petrine (Sara Fanta Traore), som ikke bare er hennes slave og husbestyrerinne, men også «beste venninne».
Mye av filmens emosjonelle tyngde finner vi i dette spesielle vennskapet. De er avhengig av hverandre på en dypt problematisk måte. Men ellers er satiren farget av glade karibiske farger og en gemyttlig tone, i hvert fall på overflaten.
«Hyggerasisme» har noen treffende kalt denne spesielle dansk-karibiske sjangercocktailen. De danske kolonistene er overbevist om at de gjør lokalbefolkningen en stor tjeneste.
Ingen er bedre representant for dette selvbedraget enn Peter von Scholten selv. Han er motstander av slaveriet, men like fullt et produkt av det. Han er et paradoks som kunne fått en mer dyptgående skildring i en annen film. Men dette er ikke en film om det danske koloniveldets menn. Denne filmen handler om kvinnene Anna og Petrine.
Spennende nye ansikter
Både Neye og Traore er for oss ganske ukjente skuespillere. Noen ganger kan helt ferske ansikter fordype en films univers på måter etablerte filmstjerner ikke kan.
Regissør Frederikke Aspöck utnytter ansiktene deres som barometre for det trykket som gradvis øker i filmen. De betrakter omgivelsene med voksende uro, men vokter seg for å avsløre hva de tenker og føler. Denne dempede panikken understøttes gjennom komponist Rasmus Bähnckes urovekkende toner som varsler om det som skal komme.
Under laget av dansk gemyttlighet, eksemplifisert gjennom kongens besøk tidlig i filmen, ulmer det. Denne dobbeltheten danner utgangspunktet for regissørens stil og tone. Kanskje er hun noen ganger altfor tydelig med sin satiriske strek. Det er strengt tatt ikke nødvendig med den harselerende fortellerstemmen som introduserer oss for dette universet og runder det av.
Aspöck har ikke lagt skjul på det problematiske ved at hun som etnisk hvit danske forteller denne historien om to kvinner som var ofre for det danske slaveriet. Derfor vil hun ikke etterlate tvil om hvor hun står. Men de satiriske innslagene i selve dramaet er så dyktig utført at filmen står støtt uten slike ekstra forsikrende grep.
Vanskeligere å forsvare er kanskje det faktum at filmen hverken er spilt inn på St. Croix eller har noen av de som lever der i dag foran eller bak kamera.
Den debatten kan du lese mer om her.
* Ordet frikulørt stammer fra tiden Danmark hadde kolonier og slaver i Dansk Vestindia. Frikulørt ble brukt om svarte mennesker som ikke var slaver.
