Vi gikk på jakt etter Oslos beste komle. Eller raspeball. Eller kompe. Eller ...

En ekte institusjon, midt i Oslo sentrum. Pensjonistenes yngleplass og en trygg havn for nysgjerrige turister og innflyttere som lengter hjem til mors tradisjonskost.

Denne torsdagen er det stappfullt i det litt kantineaktige, men lune lokalet. Hver torsdag betyr raspeball på Kaffistova. Deres variant kommer med salt kjøtt, vossakorv fra Evanger og kålrotstappe.

– Jeg har ikke spist hele dagen, har gledet meg sånn til dette. Kantinen på skolen hadde komle hver torsdag, sier den vestlandske spisevenninnen entusiastisk.

Klientellet er, ikke overraskende, voksent. Ved flere bord er tre generasjoner representert. Jeg skimter én ung vennegjeng i det fjerne.

Konklusjon: Porsjonene er svære, med tre raspeballer og mye salt kjøtt. Kaffistovas raspeball-tallerken er ikke spesielt pen å se på. Men det er smaken som teller.

Selve raspeballene er testens soleklare vinner. Akkurat passe salte, grove og myke. God potetsmak. Lammekjøttet, noe pinnekjøttaktig, er mørt og salt. Pølsen grov og smakfull.

Rettens svakeste kort er kålrabistappen, som minner om babygrøt i konsistensen og er en smule bitter. Hadde vi fått Smalhans’ stappe her, hadde retten vært komplett.

Likevel en meget god komlerett. Min vestlandske venn nikker mett og anerkjennende og lener seg tilbake i stolen. Nå kommer komle-komaen, forteller hun. Det er visstnok en greie.

Testens hippeste alibi. Smalhans kjører ikke komlefest hver uke, men én torsdag i måneden. Datoene annonseres på sosiale medier og bookingene ryker raskt.

Som forventet, er det stappfullt: Unge, familier og voksne par. Stemningen er nedpå og folkelig, skikkelig nabolagsaktig. Vi havner ved siden av et bord med tre generasjoner bergensere. Latter og skravling jaller mellom veggene.

– Spææænnænde. Kan du si «spææænnænde»? sier andre generasjon og skyver en ny skje kålrabistappe i munnen til tredje generasjon, en liten jente på to–tre år. Første generasjon smiler rørt.

Konklusjon: Komlene kommer på et stort og sosialt delefat, og serveres med svineknoke, vossakorv, rotmos og baconsmør. Til å være en lite vakker rett som bader i fett og har blasse farger, er Smalhans’ variant overraskende lekker.

Smaker det like bra? Nja.

Rotmosen er nydelig. Testens soleklart beste mos. Den er akkurat passe grov, smørete, salt, søt og fyldig.

Resten lider dessverre av ett og samme problem: For lite salt. Svinekjøttet er mørt, men knapt salt. Også selve komlene mangler salt og smak. Det samme gjelder pølsene. Dermed blir retten litt blass. Konsistensen på potetballene er heller ingen innertier.

– De er litt for kompakte og seige, de setter seg fast i ganen, sier vennen min.

Rettenes eneste salte alibi, og som gir punch til retten, er baconsmøret. Det er megagodt og redder det hele, men det skulle vært mer. Mulig vi var uheldige eller kunne bedt om påfyll, men vi må frem med saltbøssen.

Så er turen kommet til stamstedet til selveste Harry Hole, Jo Nesbøs romankarakter. Vi gjør som Hole og tar plass innerst ved vinduet.

Også på denne skikkelig brune restauranten er hver torsdag synonymt med raspeballer. På Schrøder serveres den med vossakorv, stekt flesk, kålrabistappe og ertesaus (?).

Klientellet er som forventet: Høy gjennomsnittsalder og stort sett menn. En eldre mann i den andre enden av lokalet ligner mistenkelig på et profilert Ole Ivars-medlem, bemerker vennen min – halvveis ironisk, halvveis starstruck.

Konklusjon: Maten kommer raskt. Potetballer, stappe, pølse og flesk svømmer rundt i en gusjegulgrønn, klumpete ertesaus som minner mest om ... Ja, du kan jo tenke deg. Det ser ikke særlig appetittlig ut.

Men synet kan bedra. Det gjør det dessverre ikke her. Svineflesket er salt, glitrer av fett og smaker helt åkei. Men resten halter. Raspeballene er kompakte, seige og smaker mel. Pølsene er smakløse, og virker billige. Kålrabistappen er helt ok.

– De har sikkert kjøpt pølsene på Kiwi over gaten her. Og hvorfor er det svineflesk, jeg vil jo ha salt lammekjøtt, sukker vennen min skuffet. Han savner dessuten bacon og smørsaus. Og ertene? Vennen min grøsser:

– Erter har ingenting her å gjøre. Dette føles middelmådig.