Spektakulært retro-show

Hver eneste millimeter av denne filmen bærer Wes Andersons stempel. Jeg kan ikke komme på noen annen filmskaper som har et like gjenkjennelig uttrykk, kanskje bortsett fra Roy Andersson. Hva dette uttrykket består av, er vanskeligere å sette fingeren på.

Han har sine faste mønstre og symmetriske former. De rammer inn et rollegalleri av pokeransikter som aldri fullfører dialoger i klassisk dramatisk forstand. Replikkene er ikke nødvendigvis viktigere enn ornamentene på en husfasade. En fortelling er ikke bare en fortelling.

Andersons filmunivers er et vanvittig forsøk på å skape en orden ut av etterkrigstidens kaotiske vestlige populærkulturelle frise. Det har aldri vært mer tydelig enn i denne filmen.

Vi befinner oss ute i en amerikansk ørkenby, eller en kunstig kulisse der en slik by er gjenskapt i en studiosetting. Alle rekvisitter ser ut som de er hentet fra et retro americana-show med røtter i 1940- og 1950-tallet.

Småstedets fremste turistattraksjon er et krater fra et meteorittnedslag. Iblant kan vi se en soppsky stige opp i bakgrunnen fra myndighetenes atom-prøvesprengninger. Men det ser ikke ut til å gjøre inntrykk på noen.

Det hersker en feelgood-variant av kald krig-paranoia, men fienden er ikke sovjetrusserne – det er utenomjordiske vesener. Da en av disse aliens lander med romskip, erklærer det amerikanske militæret full unntakstilstand.

En rekke omreisende arketyper blir derfor sittende fast i den vesle byen. De fleste er der for å delta i et Junior Stargazer-konvent - en slags talentkonkurranse for ungdom med sterk interesse for astronomi og vitenskap.

Augie Steenbeck (Jason Schwartzman) er der med sin nerdete sønn og tre rampete døtre som nettopp har mistet moren sin. Augie ser akkurat ut som en krigsfotograf i Robert Capa-skolen så ut den gangen.

Filmstjernen Midge (Scarlett Johanson) ser ut som hun har rømt fra filmsettet til «The Misfits» som Marilyn Monroe - bortsett fra at hårfargen er feil. Og så har vi Tilda Swintons kjølige teknologi-entusiast Dr Hickenlooper og Geoffrey Wright som en godslig variant av general Jack Ripper fra «Dr Strangelove».

Det er ingen fare for at vi skal ta dette rollegalleriet som noe annet enn stiliserte typer. Men Anderson nøyer seg ikke med dette enkle laget av fiksjon - han vil ha noe mer meta. Derfor får vi vite at dette egentlig er en TV-produsert teateroppsetning av et skuespill som finner sted i New York City, presentert av Bryan Cranston.

Dette grepet er som man kan forvente av en Wes Anderson-film der nye lag som regel avdekker enda flere lag. Men midt i denne leken med fortellerperspektiver er det Augie som stiger fram som filmens hovedperson. Hans sorg over hustruens død tilfører filmen et alvor vi kan klamre oss til - som en livbøye i et hav av flytende identiteter og uforpliktende visuelt artisteri.

Ellers er det bare å sette seg tilbake og nyte all glasuren. Andersons tablåer er oppfinnsomme og noen ganger vittige. Som når du kan bestille et stykke radioaktivt jord nær ørkenbyen ved å putte penger på en automat.

Prøvesprengningene er vel det som gjør filmen til en feelgood-dystopi, men ingen bekymrer seg for radioaktiv nedfall. Det minner meg om historien om Hollywoodfilmen «The Conqueror» som ble spilt inn nær prøvesprengningene i Utah i 1956. Ingen på filmsettet brydde seg om de radioaktive vindene som blåste mot dem. Uvanlig mange av dem skulle dø av kreft, inkludert John Wayne.

Her betrakter rollegalleriet sprengningene med samme likegyldighet, både de og Anderson virker helt uanfektet av det hele, som en visuell abstraksjon. Slik kan man også sitte og se uanfektet på den visuelle overflaten Anderson leker seg med. Men på et tidspunkt syntes jeg å kunne høre Peggy Lees livstrette stemme i mitt indre øre: «Is that all there is?»

Den strålende overflaten i Andersons visuelle rike er forlokkende og utløser først og fremst populærkulturelle referanser i meg. Som en lang rekke glaserte Madeleine-kaker gjenoppvekker de minner - minner som er glemt i det øyeblikket jeg forlater kinosalen.