Litt morsomt, tidvis rørende og ofte frustrerende

«As long as I remember, I always wanted to be a gangster». Setningen åpner mafiaklassikeren «Goodfellas». Siden 1990 har den satt tonen for hele sjangeren. Så også for «Tulsa King», Sylvester Stallones første forsøk på å bære en TV-serie.

Inspirasjonen er så tydelig at Stallone i løpet av seriens første scener ublu sier «I wanted to be a successful gangster» når han mimrer om oppveksten i New York.

Som fødselshjelper for denne nye karrieren har stjernen vi kjenner som Rocky Balboa og John Rambo, med seg to bransjegiganter. Serieskaper Taylor Sheridan rir fremdeles høyt og fort med «Yellowstone». Manusforfatter Terence Winter jobbet lenge på «The Sopranos» før han gikk solo og lagde nydelige «Boardwalk Empire».

Det oser suksess av duoen. Hvordan fungerer det når Stallone er leiren som skal formes? Det blir litt av alt. Lett humor. En gammel manns tårer. Vold og forviklinger.

Stallones karakter Dwight «The General» Manfredi kommer ut av fengsel etter 25 år. Seks ganger har han fått tilbud om å slippe ut i bytte mot litt tysting. Svaret har alltid vært nei.

Da han omsider slipper ut, får ikke Dwight den rojale behandlingen han forventer. Dwight får instruks om å dra til Tulsa. Det skal være et utappet marked for mafiaen. «Virgin territory». Etter en liten eksplosjon av vold, drar Dwight av gårde. I Oklahoma-byen Tulsa får utadvendte Dwight fort venner og fiender.

Dwight bruker nemlig de metodene han husker fra tiden før fengsel. Trusler. Vold. Enda flere trusler. Ved siden av denne brutaliteten bruker Sylvester Stallone sin klønete sjarm til å skaffe seg kompiser og allierte. Han allierer seg med oss seere. Det er vanskelig ikke å la seg rive litt med av Stallones ankomst i Tulsa.

Det betyr ikke at «Tulsa King» alltid fungerer. Serieskaper Taylor Sheridan går umiddelbart for lavthengende forvekslingsfrukt fra kulturkrasjtreet. Dwight vet ikke hvordan internett fungerer. Mafiamannen insisterer på å betale kontant. Stallone ser med undring på de nye marihuanaklinikkene som popper opp. Macho-Sly truer steine weed-hipstere med brekkjern.

Vitsene er formularisk satt opp, og de leveres stølt av Stallone. Ikke ulikt slik vi har sett ham i slike konstruerte settinger før. Vitsene med Sandra Bullock i «Demolition Man» – hvor han var en soldat på avveier i fremtiden – funket fordi Stallone var på hugget, og Bullock hadde perfekt timing.

I «Tulsa King» blir de ofte hengende i luften på kleint vis. Det virker av og til som Stallone venter på applaus eller anerkjennelse fra noen bak kamera. Det kunne vært total katastrofe, men er også fascinerende å følge med på. Det ene øyeblikket er vi i en crazykomedie, før vi reiser gjennom mafialand på vei til god, klassisk hevnfilm.

«Demolition Man» og «Goodfellas» er nevnt, men «Tulsa King» har en nyere, mer presis referanse. Prime Video-serien «Reacher» gjorde stor suksess med å strippe bort fortelling og staffasje. Hevneren Jack Reacher ruslet bare rundt i en amerikansk småby og gjenopprettet rettferdighet.

«Tulsa King» setter opp plottet sitt på samme måte. Stallone treffer folk og sendes plasser uten at det forklares lengre enn tiden det tar å skifte bilde. Før du vet ordet av det, har han banket opp en bilselger, ansatt en taximann som mafiasjåfør og overtatt regnskapsbøkene til en weed-butikk.

Forskjellen fra «Reacher» er at Dwight i bunn og grunn vil snu opp ned på samfunnet han kommer til. Han intimiderer mennesker og bryter opp et sympatisk, døsig sted. Alt lener seg på at vi som seere skal falle for den nostalgiske påminnelsen om hva Stallone har vært for filmlerretet og videoskjermen i 50 år. At vi skal synes det er moro at 75 år gamle Sly er elefant i porselensbutikken i Tulsa. Av og til er det det, men det er vanskelig å vite om det er ufrivillig humor.

Sheridan og Winter forsøker å skrive Dwight-karakteren som et leksikon over Stallones tidligere liv og virke. Av og til svinger scenene skikkelig med Stallones machohumor, men tilsvarende ofte blir de et utstillingsvindu for Stallones begrensninger som skuespiller. Han kan være knallgod når han bretter ut sine mørkeste følelser . Tenk frustrasjonen i «First Blood», som speiles når Dwight forsøker å holde tårene over sin tapte familie tilbake. Men noe stort humorspekter har han aldri hatt.

Attraksjonen til «Tulsa King» burde ligget nettopp her. Taylor Sheridan og Terrence Winter kunne brukt forholdet vi har til sorgtunge, karakteristiske Stallone til noe spennende. I stedet får vi Bunnpris-utgaven av «Reacher», som for sjelden forsøker å gjøre noe interessant med Stallone og Dwight.

Her mates det på med pappavitser, aldersforskjeller og mafiapastisjer du ser komme på lang avstand. Kanskje det er Stallones nivå i en sammenheng som dette? Jeg sitter uansett igjen med en følelse av å ha bli underholdt samtidig som jeg er frustrert over at «Tulsa King» lar for mange muligheter ligge igjen i hastverkets venterom.