God mat, men her mangler noen viktige detaljer

Det nyoppussede og overdådige hotellet Sommerro på Solli synes å huse uendelig mange spisesteder. Aftenposten har anmeldt de fleste, men nå skal pintxos-baren under lupen.

Den norske måten å forklare pintxos på, er små, spanske snitter. Smakskreasjoner er dyttet på en baguetteskive og serveres lune. Det er perfekt snack-mat. Du får smake forskjellig kjøtt, ost og andre råvarer. Selvfølgelig best akkompagnert med en standhaftig rødvin.

På Solli har de gjort en fin jobb med interiøret. Fra taket henger flere vintage murano-lamper, som sammen med et flislagt gulv, retro treverk og beige mur på veggen gir restauranten gode, kontinentale vibber. Likevel er det litt vel lyst i lokalet til å bli koselig. Det at restauranten er folketom denne onsdagskvelden hjelper heller ikke på stemningen.

– Det er kanskje litt for sterilt? bemerker spisefølget. Restauranten har også en filial i mathallen. Her kommer konseptet mye mer til sin rett, med summende folkemengder og en unorsk nærhet til nabokunden.

Uansett! God mat kan jo bøte på mye. Vi bestiller manchego og ibericoskinke. Skinken er nydelig, det salte og myke kjøttet smelter på tungen. Manchegoen er det verre med. Den blir servert kald og smaker ikke stort mer enn en vanlig gulost.

Deretter kommer alle pintxosene på en gang. Det lille bordet bugner av lunt brød. Først ut er en med andeconfit. Confiten smelter i munnen, denne biten sitter godt. Og brødet er saftig, med en crispy skorpe. Til maten drikker vi en snerten Rioja, som går godt til flere av rettene.

Neste pintxos er med entrecôte, pimientos padron, fiken og en bravasaus. Denne er en skatt. Her kommer smakene til syne hver for seg. Det er som en melodi av rene smaker.

Skiven med argentinske villreker skuffer. Her er rekene overbehandlet, de krøller seg dypt i skam.

Neste med kveite og jordskokk er en forvirrende opplevelse. Hvor var kveiten? Her kan det vel ikke være et kvidder av jordskokk? Dette var bare en uidentifiserbar masse, sammen med en ensom asparges.

Humøret stiger derimot når vi tar et jafs av skiven med speket biffkjøtt, chèvre, pistasienøtter, aprikos, chili, pære og granateple. Dette er en smaksbombe av søtt og salt og litt fruktig.

I det stille lokalet går praten lett blant de ansatte, de hygger seg og ler. Men som gjester føler vi oss litt glemt og må strekke hals for å kapre oppmerksomheten til en av de tre servitørene som jobber bak baren.

Det blir også litt vanskelig når vi spør om de kan presisere de ulike tingene vi har bestilt på tallerken. Kelneren forstår ikke spørsmålet og engelsken halter. Språkbarriere er jo en kjent sak på ferie i Europa, men på Solli skulle jeg ønske vi slapp å bale med det.

En fritert snack roper på oss fra menyen. Croquetas er en tykk bechemelsaus som er fritert. Denne er ispedd stekte perler av ibericoskinke og servert med en tykk aioli. Men det blir for voldsomt og smått kvalmende. Retten er helt ubalansert, det blir som å bite i en fettbyll.

Vi bestiller også en tallerken med svinekjaker. Denne kommer på en seng av fyldig potetmos med trøfler. I motsetning til de mange trøffelbefengte rettene man får servert i denne byen, kan man faktisk smake den underjordiske knoppen i denne mosen. Deilig! Sausen er en tykk sherryglace. Denne løfter retten betraktelig, med en dyp og umami-rik smak.

Kjakene kunne vært mørere og gulrøttene er slappe og uten noe særpreg. Retten er tung, men fungerer for å sette punktum etter de mange smårettene.

Og på vegne av alle dessertelskere må vi jo teste den eneste søte avslutningen på menyen. Det er en crema catalana, en spansk slektning av crème brûlée. Denne er helt grei, men forglemmelig. Men jammen hadde de ikke strødd noen saltflak på – veldig bra! Til desserten får vi to ulike sherryer, her passer den søte og tunge best, Callejuela Pedro Ximnez.

Det mangler noen detaljer før den kontinentale stemninger sitter for dette stedet. Håpløst er det likevel ikke og med de rette spanske snittene er dette et bra snack-sted.