Thai hard i stille sidegate

– Jeg burde ha blitt vant til det, men jeg stusser likevel hver gang jeg kommer inn hit, sier Spisevennen. Vi har avtalt å møtes på Thai Orchid etter jobb, men begge husker den gangen det lå en gresk restaurant her. Interiøret minner oss stadig om det.

– Det er akkurat som Viet Nam House rett bak Sentrum Scene, sier han. – Å få servert vietnamesisk mat i en dryppsteinsgrotte er temmelig eksotisk i lille Oslo.

Etter at vi avslørte Dalat i en av sidegatene i nærheten, har Spisevennen måttet finne andre steder som ikke er like godt besøkt, og forslo at vi dro hit.

Vi blir møtt av en blid og effektiv servitør som ber oss ta et bord mens hun finner frem menyer. Spisekartet har – slik det pleier å være på asiatiske restauranter – et utall retter å velge mellom, men ved nærmere ettersyn er noen av dem varianter over samme tema: nudler, ris, supper med mer.

Vi begynner med dim sum og vårrull, og en ris- og nudelrett hver etterpå. Det ser ikke ut til å være noe dessertkart, men hvis porsjonene er like store som andre steder i området, så behøver vi ikke være bekymret for å gå sultne herfra.

Dim sum består av fem små knytter med dampede godsaker toppet med små reker. Både den og vårrullene er dandert med krusete salat og en kunstferdig utskåret gulrot som ligner en blomst.

Sausen til de knasende sprø vårrullene er mild, og det er ikke noen ekstra sausflasker på bordet slik at vi kan justere styrken på dem. Spisevennen er derimot fornøyd med sin dim sum-saus, som har et lett sting.

Det tar ikke lange tiden før også hovedrettene står på bordet.

– Vi kommer til å bli mette, sier Spisevennen og ser på de velfylte fatene:

Jeg har fått en raus porsjon stekte risnudler med «alt»: kongereker, kylling, svin og okse, og rikelig med friske grønnsaker. Den er blitt woket sammen med tynnskåret rød chili og en sterk saus som røsker opp i tette neser.

– Denne var det skikkelig sting i, sier Spisevennen før han snyter seg for deretter å ta en stor slurk av ølet.

Han er mindre imponert av sitt svin, som er blitt sprøstekt på grensen til kremering. Noen av svinebitene er blitt harde som gummi, mens andre har beholdt saften.

– Har kokken vært opptatt på annet hold, spør han.

Babymaisen kommer antagelig fra en boks, men de grønne bønnene har fin tyggemotstand og den mørke sausen er fyldig, med et markant sting.

– De kunne godt ha spandert mer saus, sier Spisevennen, som ennå har litt ris igjen etter å ha rensket serveringsfatet for saus og grønnsaker. Bare et par tørre terninger svinekjøtt ligger igjen.

Det var mange gjester da vi kom, og flere har kommet inn, så det er tydelig at kjøkkenet har fått nok å henge fingrene i.

– Det er svært mange fra Thailand her, sier Spisevennen. – Det er et godt tegn, og betyr at kjøkkenet er populært, selv om de ikke har truffet helt med den ene retten, mener han.

Begge er blitt mette, og regningen er langtfra avskrekkende.

– Vi kunne være dobbelt så mange og likevel betalt langt under hva man må ut med for et måltid på andre steder, mener Spisevennen.

– Nå som Torggata er blitt mye mer fancy, er det bra at det ennå finnes rimelige alternativer.