Filmer om kinoens magi er nesten en egen sjangerøvelse.
Fra Federico Fellinis «8½» (1963) til Quentin Tarantinos «Once Upon a Time in Hollywood» (2019). Kjærligheten til filmen er blitt uttrykt på forskjellige måter opp gjennom historien.
Nå er det Sam Mendes («American Beauty», «Skyfall») som prøver seg.
Et fellestrekk for mange av film-om-film-filmene er en hang til romantisering og nostalgi. «Empire of Light» er intet unntak. Mendes’ kulisse er en fabelaktig art deco-kino i badebyen Margate i England.
Dreamland åpnet dørene i 1935 og holdt åpent i sin opprinnelige form frem til 1973. Da ble den store salen omgjort til en mindre kinosal, bingohall og teater.
Kanskje summerer det opp kinoens historie? Fra storslått glamour til bingohall og dagens multiplekser. Kinokultur er ikke det samme i dag som før.
I Mendes’ film heter kinoen Empire, og Hilary (Olivia Colman) selger billetter og snop til kundene. Handlingen er satt til starten av 80-tallet.
Margaret Thatcher hadde nettopp blitt statsminister, og arbeidsledigheten økte. På samme tid gjorde rasistiske strømninger seg gjeldende med økt arbeidsinnvandring fra de tidligere koloniene.
Olivia Colman får skuespill til å se lekende lett ut. Foto: 20th Century Studios
Gaper over mye
«Empire of Light» er en historie om menneskene som lever livet sitt i og rundt kinoen. I tillegg er det også en historie om en kvinne som sliter med mentale problemer, en kjærlighetshistorie og en fortelling om rasisme.
Mendes prøver å fange opp mye og lykkes langt på vei. Ikke alle sidene ved fabelen kommer like godt frem, og filmen sliter med fremdriften i andre akt.
Colin Firth spiller den sleske kinoeieren Donald. Her sammen med den nyansatte Stephen (Micheal Ward). Foto: 20th Century Studios
Det hele starter med at den unge og nysgjerrige Stephen (Micheal Ward) får jobb på kinoen. Han dras mot Hilary. De to innleder et forhold i en forfallen og glemt del av kinoen.
Produksjonsdesigner Mark Tildesleys øye for detaljer gjør at scenene fra den gamle forfalne ballsalen, gir filmen en følelse av svunnen storhet.
Alt understrekes av Roger Deakins’ vakre bilder av sopp og mugg som spiser seg opp etter veggene, i det en gang så flotte bygget. Imens begynner Hilarys undertrykte følelser å kjempe seg til overflaten.
Stephen (Micheal Ward) og Hilary (Olivia Colman) innleder et forhold i en del av kinoen som ikke er åpen for publikum. Foto: 20th Century Studios
Følsom komisk timing
Kjemien mellom Micheal Ward og Olivia Colman er god. Forholdet mellom de to utvikler seg troverdig.
Ironisk nok er det når ting bikker over for Hilary, at filmen mister noe av den dramatiske intensiteten. Jeg ble sittende og lure på hva slags historie Mendes egentlig vil fortelle.
Når Mendes glipper i sin struktur, har vi et solid skuespillerlag som redder oss. Colin Firth vil alltid være Mr. Darcy for meg, men her er han god som slesk sjef. Toby Jones stråler som den molefonkne kinomaskinisten som holder alle på en armlengdes avstand.
Likevel er dette Olivia Colmans film. Her blander hun stort drama med følsom komisk timing. Vi glemmer ofte at hun også er veldig morsom. Hver scene i hennes selskap er en oppvisning i hele vårt brede følelsesregister.
Sterke og svake sider
«Empire of Light» er god når den skildrer det gryende forholdet mellom to mennesker som befinner seg på forskjellige stadier i livet. Filmen er svakest når den også skal prøve å skildre det politiske bakteppet.
Sam Mendes’ film er på sitt beste når den skildrer kinoens magiske tiltrekningskraft. Nostalgien ligger som et kledelig slør over filmen.
Det filmen mangler i dramatisk drivkraft, tar den igjen i det visuelle og tidskoloritten.
