Det finnes mange spennende undergrunnsmiljøer i Norge.
De blir ofte behandlet når mannlige manusforfattere skal boltre seg. Det samme gjelder den nye serien fra HBO Max, TVNorge og Discovery+.
Aksel Hennie tok for seg de mørke krokene av treningsstudioer i «Uno», hvor torpedoer på steroider pumpet jern. Ole Endresen gikk ned i hovedstadens gangstermiljø i «Gangs of Oslo». Øystein Karlsen brukte anonyme intervjuer med ko-ko finansfolk for å lage «Exit». Kenneth Karlstad viste frem Sarpsborgs amfetamindrevne underverden i «Kids in Crime».
Siste ut er Eirik Hvattum Bjørnstad, som boltrer seg i illegale pokerklubber i «Knekt». Resultatet er en ordinær fortelling om kortspill og vennskap.
Millioner flommer, suksess med utfordringer
Sarpsborg-kompisene Jeppe, B og Stian stamper i gjørme på vei inn i voksenlivet. Jeppe går på Nav. Stian vil prøve seg i Forsvarets Spesialkommando, men henger fast som udugelig kveldsvakt på den lokale bensinstasjonen. Den boksmarte B vil inn på medisinstudier, men er lett å lokke når en plan kommer på bordet.
Trioens besøk på en hemmelig pokerklubb har gitt mersmak. De starter den ulovlige spilleklubben Fabrikken i Oslo. Etter en litt trang fødsel, raker klubben inn penger. Millionene flommer mellom de tre barndomskompisene. Med seg har de Jeppes alkoholiserte mamma, kortdealeren Thi og veddeløpsentusiasten med pipestemme, Mad Dog.
Ikke overraskende kommer suksessen med utfordringer. Kunder skylder penger. Hovedpersonene selv utvikler avhengighet av både spill og kokain. Folk forelsker seg i feil kolleger. Konkurrerende spilleklubber er mildt sagt misfornøyde. Underlig nok virker ikke politiet i hovedstaden spesielt på hugget, men for dramaets drivkraft aksepterer jeg det.
Stian gir ungt stress et ansikt
«Knekt» prøver å være mye. Mørkt drama. Helsprø komedie. Reise i undergrunnen. Vennskapsthriller. La meg begynne med det som fungerer.
Serien hviler på de tre hovedpersonene. Av dem er Stian, spilt av Mikkel Bratt Sislet, interessant tegnet opp. Han har problemer med å formulere seg kjapt i viktige situasjoner og blir ofte hånet og anklaget for å være dum.
Eller tilbakestående, som bensinstasjonssjefen sier i et ekstra nedlatende øyeblikk. Stians måte å kommunisere på er med skriking eller slag. Verden forsøker å tråkke ham ned, og verktøykassen hans er forskjellige former for aggresjon. Bratt Sislet formidler den innestengte frustrasjonen på nydelig vis. Stian er kanskje ikke et forbilde for noen, men han gir ungt stress et ansikt.
Slik ser det ut på kontoret til spilleklubben Fabrikken. Stian, Jeppe, Thi og B skal ansette torpedoer i et av seriens fineste øyeblikk. Foto: Max
Vaffelstekende filosof
Noen av forsøkene på humor er også vellykkede og varme. Henrik Mestad er herlig tullete som Bjerkebanens svar på Mr. Miyagi, en vaffelstekende filosof i rullestol. Han trilles litt inn og ut av handlingen, men blir et fint korreks til de unge, ambisiøse pokerguttene. Akkurat som rollen hans i «Hvite gutter», den mer vellykkede serien flere av de involverte sto bak.
Montasjen da trioen skal leie lokale Oslo-torpedoer for å kreve inn gjeld er også kostelig. Den er et fint pusterom i en fortelling hvor den mørke dramatikken ikke er like medrivende.
Problemet er at selve handlingen, basert på de syv episodene jeg fikk se, ikke byr på noen overraskelser. Plottet hastes frem. Før vi har rukket å få noe særlig sympati med Stian, B eller Jeppe, står de til knærne i gamblingmillioner. Forutsigbart nok ryker de på dyre biler, men tenker ikke et sekund på å kjøpe nye T-skjorter. Klientellet på pokerklubben er kjedelige pappfigurer.
Gjestene på den konkurrerende pokerklubben er karikerte fattigmannsutgaver av den skruppelløse gjengen fra «Exit». Familiene rundt trioen får lite å spille på. Ofte virker «Knekt» som et puslespill av filmer og serien den er inspirert av. De har henter elementer fra så mye forskjellig at bitene ikke helt passer sammen.
Henrik Mestad spiller Mad Dog i «Knekt». Han sitter i rullestol, steker vafler, vedder på hester og gir viktig livsvisdom til Jeppe og vennene. Foto: Max
Kjedelig gambling
En overraskende synd serien byr på, er at gamblingscenene også er uinteressante. Gode pokerscener, som den legendariske sekvensen mellom James Bond og Le Chiffre i «Casino Royale», gjør spillet interessant for alle seere. Da trenger man ikke vite forskjell på et ess og en syver, enda mindre Texas og Omaha Hold Em.
Dermed slutter hjertet i trioens kriminelle undergrunnsaktivitet å banke for seeren. I stedet står vi igjen med gjeld, torpedoer, narko og bunker med kontanter. Den vanlige staffasjen. Diskusjon om hvor tynn en bunke tusenlapper er, engasjerer ikke.
I kjølvannet av de norske produksjonene nevnt i åpningen, føles «Knekt» uviktig. Plottmessig er den grå. Kun unntaksvis klarer serien å gripe tak i noen ordentlige følelser, slik «Kids in Crime» og «Rådebank» gjorde med bravur. De første sesongene av «Exit» fortalte oss noen ubehageligheter om vårt eget samfunn. Det bidro til å gjøre serien interessant og spennende, selv om det ble slitsomt på tampen.
«Knekt» har ikke disse egenskapene. Serien står igjen som en ordinær fortelling om ulovlig kortspill og noen voksne gutter fra Sarpsborg.
