True crime-kollaps

«De fredløse» er inspirert av en ekte kriminalsak som rystet Norge i 1926. To politimenn ble brutalt myrdet i bygda Vågård ved Hønefoss. Mens gjerningsmennene var på rømmen, prydet jakten avisforsider over hele landet.

Ingen tvil om at dette er godt stoff for en true crime-film. Blant annet ble fingeravtrykk visstnok brukt for første gang i Norge til å identifisere hovedmannen. Over 200 menn og politihunder deltok i klappjakten på morderne.

Handlingen i «De fredløse» har imidlertid så få likhetstrekk med den ekte saken, at man skal lete lenge etter frekkere markedsføring.

For øvrig er det ikke første gang noen lager film om drapene, men da ble verket stoppet av Høyesterett. Tancred Ibsens «To mistenkelige personer» (1950) ble forbudt av hensyn til personvernet til den ene morderen. Det tok nesten 50 år før filmen fikk en offentlig visning.

Historien i «De fredløse», om to kriminelle kompiser på rømmen, er ikke spesielt original eller fengslende. Kanskje er det derfor regissør og manusforfatter Henrik Martin Dahlsbakken («Forbannelsen» og «En affære») har falt for fristelsen til å klistre filmen opp mot en ekte hendelse. Slik gir han inntrykk av at handlingen har historisk interesse.

Da blir det ekstra pussig at han lar kompisene begå et togran i forkant av drapene. I virkeligheten var de notoriske skapsprengere.

Opptakene til «De fredløse» ble gjort allerede for seks år siden. Den gang sa Dahlsbakken til Halden Arbeiderblad at han planla å filme i hele seks fylker, og at filmen skulle ha premiere året etter, i 2017.

Geografisk er det umulig å skjønne hvor i Skandinavia vi befinner oss. Naturen er riktignok vakkert og følsomt filmet med Super 16 av regissørens bror, Oskar Dahlsbakken. Men det oppleves som karakterene loffer rundt i et identitetsløst ingenmannsland.

Hovedpersonene er de to landstrykerne Johannes (Åsmund Høeg) og Mikael (Filip Berg). Førstnevnte er en sjenert norsk unggutt. Sistnevnte er en slu svenske med karisma. Filmen starter høydramatisk med at de to er omringet av politiet. Deretter hopper vi tilbake til tid.

I en tidlig scene drar radarparet innom en av svenskens elskerinner for å tigge om middag. Da hun er alene med unggutten, advarer hun ham: «Pass deg for Mikael. Man kan ikke stole på ham». Overflødig informasjon. Vi har skjønt for lenge siden at han er en kynisk lurendreier.

Svensken er hele veien pådriveren for lovbruddene de utfører. Unggutten Johannes er hans rake motsetning, lett å lede – og forføre. Han portretters her som seksuelt tiltrukket av menn. Om det er en historisk korrekt fremstilling av hans legning, aner jeg ikke.

På en tekstplakat etter filmen står det at «den ekte Johannes levde til 1986». Etter endt soning, giftet han seg og fikk barn, ifølge plakaten.

Nordmannen var i virkeligheten den eneste som overlevde arrestasjonen. Muligens har han dermed benyttet muligheten til å underspille sin rolle i de ondskapsfulle handlingene. I denne filmen er han i alle fall bare en som dilter med.

I «First Cow» (2019) lyktes Kelly Reichardt langt bedre med å skape en interessant dynamikk mellom to lovløse lykkejegere med store drømmer.

Uavhengig av historisk sannhetsgehalt, er det et problem for «De fredløse» at vi aldri får sympati med de to landstrykerne. Lenge er det vanskelig å forstå hvorfor de er så rotløse og hvor den iskalde viljen til ekstrem voldsbruk stammer fra.

Som helhet fungerer ikke dramaturgien. Viktige vendepunkt, som dobbeltdrapet, blir ikke bygd opp som et viktig momentum.

Det beste jeg kan si om filmen, er at den er forholdsvis kort.