Liker du eventyr? Sjekk ut denne

Sekkebetegnelsen fantasy rommer mye. Fra mørk brutalitet i «Game of Thrones» til vakker magi i «Wheel of Times».

«Willow» befinner seg i den enden av skalaen jeg kaller klassisk fantasy.

Hva er så det? Jo, ofte starter det når en tilfeldig person, f.eks. Harry Potter, viser seg ikke å være så normal likevel. Vedkommende får en bratt læringskurve og må til slutt beseire en forferdelig ondskap.

Mye fantasy er bygd over denne lesten. Noe er morsomt med egen vri. Mye av det er kjedelig.

I Ron Howards film fra 1988 er det Willow Ufgood (Warwick Davis) som får den utakknemlige jobben med å redde et lite barn fra den onde dronningens klør. Han sliter litt med de magiske kreftene, og der ligger mye av humoren.

Eventyruniverset består av sverdkjempende helter, tøffe heltinner, magi, feilslåtte kjærlighetseliksirer, onde dronninger og mye humor.

I den nye serien til Disney+ er det lille pikebarnet blitt voksen. Hun aner selvsagt ikke at hun er den utkårede som skal redde verden fra undergangen.

Har du sett filmen, er eventyruniverset kjent. Humoren har beholdt noe av den samme brodden, og det gir en følelse av nostalgi.

Er du nybegynner i Willows univers, er ikke det et problem. Serien bruker de to første episodene på å etablere premissene.

Dronning Sorsha (Joanne Whalley) planlegger å gifte bort datteren Kit (Ruby Cruz) til nerden Graydon (Tony Revolori) for varig fred i kongeriket. Alt går selvsagt ikke som planlagt! En broket forsamling, nok en gang med Willow (Warwick Davis) i spissen, begir seg ut på eventyr.

Dersom du hylte opp om at «Maktens ringer» og «Star Wars» er blitt for woke, kan det hende du også greier å hisse deg opp over «Willow».

Skuespillerne er, heldigvis, sier nå jeg, mangfoldige.

Det som derimot er helt tradisjonen tro, er kulissene. De ser ut som om de kommer rett ut av «Tre nøtter fra Askepott» i et forsøk på å gjenskape en slags gammeldags middelalderidyll. Alt rent og pent i beste – eller verste – Disney-stil.

Landskapet de ferdes gjennom, er grønt og frodig med høye fjell og dype daler. Det kunne vært Norge, men er Wales.

Basert på de tre første episodene anmelderne fikk tilgang til, fremstår «Willow» som en litt stereotypisk eventyrfortelling. Nyanser er få, og dype karaktertegninger er fraværende.

Det tok også litt vel lang tid før serien maktet å engasjere meg. Starten er litt treg. Først i tredje episode begynner noe å skje. Ting utvikler seg. Det blir mer action. Eventyrfølelsen kommer på plass, og humoren sitter. De forskjellige karakterene finner også tonen seg imellom.

De unge skuespillerne er sjarmerende. Tony Revolori som nerden gjør en fin figur. Det samme gjør Erin Kellyman i rollen som Jade. Hun er prinsessens sverdsvingende venninne, og kjemien mellom de to er god. Kan det utvikle seg til en romanse? Jeg håper det.

For at fantasy skal gripe meg, må serien ha et mørke. Jeg mener det ikke bokstavelig!

I tredje episode er det for mange bekmørke scener. Bildene trenger ikke å bli vanskelig å tyde selv om historien er dyster, og det blir slåssing! Det kan ha vært dårlig kvalitet på tittekopien, så jeg håper dette blir bedre når serien lanseres.

Foreløpig spiller «Willow» mest på humor, og mørket holdes på avstand. Serien er lettbeint og sjarmerende sammenlignet med gravalvorlige «Maktens ringer» og dystre «House of the Dragon». Jeg tror serien vil være et kjærkomment tilbud til TV-tittere som elsker klassisk fantasy.