Kjemien mellom Affleck og Damon er ubestridt

Filmindustrien begynner å gå tom for ikoniske personligheter å lage film om. Men ingen fare. Det finnes andre ikoner. Som et par sko.

Air Jordan-basketskoene ble sluppet av Nike i 1984 og er blitt stående som en milepæl. Ikke bare fordi de ble et av de mestselgende skoene noensinne, men fordi de skulle endre det økonomiske maktforholdet mellom idrettsstjernene og utstyrsleverandørene.

Basketlegenden Michael Jordan inngikk en avtale med Nike under den forutsetning at han skulle få en andel av hvert solgte skopar. Det var uhørt den gangen. Avtalen gjør at han fortsatt tjener milliarder, to tiår etter at han la opp.

Men er dette virkelig noe å lage film om? Nei, ikke egentlig. Aller minst fordi hovedpersonen selv, Michael Jordan, aldri er helt synlig i bildet.

Regissøren Ben Affleck unnlater å vise annet enn ryggen og bakhodet hans, de få gangene han viser seg. Hovedvekten er lagt på forhandlingene om avtalen og de hovedsakelig hvite aktørene som var sentrale for å få den på plass.

Affleck har hevdet at Jordan er for ikonisk og kjent til at det ville fungere å vise ham i sin fulle bredde og ikke minst: høyde. Men fraværet skaper et hull i filmen som aldri fylles tilfredsstillende.

Isteden overøser Affleck oss med et tidskoloritt som de av oss som husker 1980-tallet vil ta imot med åpne armer. En film som gir meg låter av Violent Femmes og Big Country allerede i åpningsminuttene, er jeg disponert for å like.

Men det er noe desperat over den innledende teppebombingen med tidstypiske klær og duppedingser. Det er ingen tvil om hva mesteparten av budsjettet har gått til, ved siden av honorarene til en imponerende liste med skuespillere. Heldigvis er Matt Damon så gjennomtrengende god at han bryter ut av dette åttitalls-fernissen og gir oss en idealist av kjøtt og blod vi kan tro på.

Sonny Vaccaro er ikke bare en mann med en jobb – han er en mann med en misjon. Hans oppgave er å signere kommende stjernespillere for Nike. Men det nylig børsnoterte selskapet har bare 17 prosent av markedet og kan ikke konkurrere med Adidas eller Converse.

En dag får Sonny en åpenbaring. Han ser en ung og stigende stjerne ved navn Michael Jordan vise en sånn ro og kontroll i et avgjørende øyeblikk på banen, at det ikke lenger kan være noen tvil. Han må bli den nye stjernen Nike skal bygge sin merkevare rundt.

Vi vet selvsagt utfallet av den åpenbaringen. Derfor er det Vaccaros bestrebelser med å overtale Nike-ledelsen – og Ikke minst Michael Jordans mor – som er denne filmens fremste anliggende.

Affleck spiller Nike-gründer Phil Knight med langt mindre ærbødighet enn han viser overfor Air Jordan-skoene. Knight fremstår som enda en komisk zen-kapitalist, skvist mellom tåkete motkulturelle idealer og sitt eget styres krav til bunnlinjen. Det er opp til Vaccaro å teste hans idealisme. Den ubestridte kjemien mellom Affleck og Damon gjør det til svært underholdende scener.

Likevel er det Viola Davis som stjeler de fleste scenene hun er med i. Hun spiller Michael Jordans viljesterke mamma. Problemet er bare at hun får for liten plass. Det er likevel nok til at filmens budskap, om den har noe, trer frem.

Kapitalisme og idrett vil aldri kunne utgjøre noen skjønn forening. Men om man skal sette en pris på de beste spillerne i et marked med vanvittig omsetning, hva er da rimelig? Filmen gir ikke noe svar på det. Men Jordan endret amerikansk idrettshistorie.

Det skulle også, som denne filmen tilføyer, få konsekvenser for basketkulturen på grasrotnivå. Så får det ikke hjelpe at Affleck fremstiller Air Jordan-skoene som det største amerikansk kultur har frembrakt siden uavhengighetserklæringen.