EO er det mest uimotståelige eselet du noensinne har sett på film

Den 84-årige filmkunstneren Jerzy Skolimowski har hatt en uvanlig karriere. Etter at han ble kastet ut av fødelandet Polen av det kommunistiske regimet på 1960-tallet, fulgte en nomadisk og sporadisk tilværelse som regissør. Blant annet tok han seg en 17 år lang pause fra filmen for å ofre seg til billedkunsten.

Nå er det gått 8 år siden hans forrige film, men talentet synes like duggfriskt som da han debuterte i 1960.

«EO» var et av høydepunktene for undertegnede under fjorårets filmfestival i Cannes. Det er en film om vårt forhold til dyrene, rettere sagt et esel, som er umulig å kategorisere.

Med en empatisk og undrende tilnærming har «EO» mye til felles med den norske filmen «Gunda». Men stilen er en helt annen. Her er ingen observerende dokumentariske kameraføringer, men en fantasirik vilje til å dikte frem en mer eventyrlig atmosfære.

Ved å innlemme eselet i tydelige fiksjonsrammer, som om den var en instruert skuespiller, kan Skolimowskis metode minne om svenske Arne Sucksdorfs tilnærming til dyrene i filmer som «Det store eventyret» (1953). Men filmen har en kompromissløs, omskiftelig stil og passer ikke for de minste barna.

På mange måter går den på tvers av vårt behov for å menneskeliggjøre dyr på film. Vi følger eselet EO på en lang reise fra Polen til Italia, under ganske fantastiske og skremmende omstendigheter.

Da vi først møter EO opptrer han på sirkus sammen med Kassandra, en ung kvinne som har lagt sin elsk på ham. Men sirkuset mister retten til dyrehold, og EO blir revet vekk fra henne.

Han ender opp som kasteball mellom ulike eiere, noen sympatiske, andre helt forferdelige. Men han slipper alltid unna, ofte av nesten uforklarlige årsaker.

Det er altså ikke et realistisk univers han vandrer gjennom, men noe som minner om en eventyrlig dystopi.

Hele tiden er vi tett på øynene til EO, det er som om kamera stryker ham ømt og beskyttende, slik Kassandra gjorde. Men hun representerer den arten han skal passe seg for.

Denne filmen gir oss en storslått visjon om menneskenes utradering av andre arter. Den er et poetisk og retorisk forsvar for dyrenes verden, en insistering på at de har sjel.

I en lengre sekvens følger vi EOs strabasiøse ferd gjennom en mørk skog der ulver blir skutt og gamle jødiske gravsteiner dukker opp. Her forener Skolimowski maleriske spøkelser fra sin egen dystre oppvekst med dyrenes skjebne, uten at det oppleves som kunstig.

Hele tiden blir vi invitert til å forestille oss hvordan EO har det. Hva føler han? Hva kan han føle?

Da Kassandra forlater ham, gir han fra seg en sørgelig lyd. Det er en av få gangene der Skolimowski og hans medforfatter Ewa Piaskowska gir etter for det klassisk sentimentale. Ellers er skildringen av EO så lite disneyfiksert som mulige, selv om det sannsynligvis er det mest uimotståelige esel du noensinne har sett på film.

Å lage en film på dyrenes premisser er selvsagt umulig. Derfor blir de stoiske blikkene fra EO et effektivt speil for våre herjinger – med dyrene, naturen og hverandre. Selv våre mest velmente fremstøt får her utilsiktede konsekvenser.

Da dyrevernsaktivister frigjør dyrene fra sirkuset, blir EO hjemløs. Da en anarkist slipper hmn løs for at han skal være «fri», ender det heller ikke godt. Under en påfølgende fotballkamp distraherer EO en spiller som tar straffespark. Det utløser voldelige sammenstøt mellom tilhengerne – men denne gangen er det EO som står som publikum og ser forundret på hva som foregår.

Det hører med til historien at Skolimowski har latt seg inspirere av Robert Bressons film om et esel i «Au Hasard Balthazar» fra 1966. Det er visstnok eneste filmen som har fått den polske regissøren til å gråte.

«EO» er ikke en film som nødvendigvis får deg til å gråte. Men i likhet med «Gunda» får den deg til å reflektere over dyrenes indre liv og levevilkår. Ingen liten kunst bare det.