Rått og ufiltrert portrett

– Mitt raseri mot Sackler-familien er personlig. Jeg hater dem. Men det handler ikke om min egen avhengighet.

Ordene tilhører den amerikanske kunstneren Nan Goldin i filmen «All the Beauty and the Bloodshed». Den praktfulle kinofilmen vant Gulløven på filmfestivalen i Venezia i høst. Kun én gang tidligere har en dokumentarfilm vunnet den prestisjetunge prisen.

Her skildres blant annet Goldins målrettede aksjoner mot Sackler-familien i årene 2018–2021. Sammen med organisasjonen Pain protesterte hun mot museer som tok imot penger fra den steinrike familien.

– Alle museer og institusjoner må slutte å ta imot penger fra disse korrupte, onde jævlene, roper Goldin under en av aksjonene som er filmet.

Den usedvanlig stilsikre dokumentaren er i tillegg et tankevekkende portrett av hennes turbulente og kontrastfylte liv. Goldin er en av få som både har jobbet på bordell, vært rusavhengig og skapt ikonisk kunst som henger i noen av verdens største og viktigste museer.

Hun regnes som en av USAs største nålevende fotokunstnere.

I filmen forteller Goldin om hvordan hun for en del år siden «over natten» ble avhengig av de smertestillende pillene Oxycontin. Legemiddelet har fått mye av skylden for narkotikatragedien i USA de siste årene.

Over 500.000 mennesker har dødd av overdosedødsfall de siste 20 årene, ifølge amerikanske helsemyndigheter. Skandalen, og Oxycontins rolle i den, er tidligere skildret godt i dokumentaren «The Crime of the Century» (HBO) og den ekstremt gode dramaserien «Dopesick» (Disney+).

Sackler-familien eide firmaet som produserte Oxycontin, Purdue Pharma. Noe av formuen brukte familien på filantropi. De donerte enorme summer til museer og universiteter. Til gjengjeld hadde flere av institusjonene en egen fløy som het «The Sackler Wing».

– De har vasket blodpengene sine gjennom salene på museer og universiteter over hele verden, raser Goldin.

Selv fikk hun Oxycontin for første gang av en lege i forbindelse med en operasjon.

– Etter hvert som jeg ble avhengig, fikk jeg aldri nok. Jeg gikk fra tre piller pr. dag, som forskrevet, til 18.

Hun endte på avrusning. Da Goldin kom ut, ble kampviljen tent. Hun startet Pain, en interesseorganisasjon for overlevende og etterlatte av Oxycontin.

I filmen flettes 69-åringens liv og virke sammen i en dyptloddende fortelling som strekker seg tilbake til barndommen. Da Goldin var ni, tok storesøsteren Barbara sitt eget liv. Dette traumet har preget Goldin sterkt i alt hun har gjort.

Hun klandrer foreldrene for at søsteren døde, men fikk tilsynelatende aldri stilt dem til ansvar.

Som 14-åring ble hun selv plassert i fosterhjem. En psykiater mente at Nan kunne ende som søsteren, hvis hun fortsatte å bo hjemme. Etter å ha sett filmen, tenkte jeg at nå har Goldin endelig fått et forsinket oppgjør med både egen familie – og Sackler-familien.

Den sterke filmen er laget på hennes premisser.

«All the Beauty and the Bloodshed» er regissert av amerikanske Laura Poitras. Tidligere har hun blant annet laget en Oscar-vinnende dokumentar om varsleren Edward Snowden, «Citizenfour» (2014).

Historien hun formidler i «All the Beauty and the Bloodshed», er svært dramatisk i seg selv. Derfor trenger hun ikke sterke virkemidler. Her er ingen påklistret spenningskurve eller intens musikk. Filmen har en rolig, poetisk rytme. Den veksler mellom å dokumentere Goldins arbeid i Pain og å vise hennes banebrytende kunstverk.

Filmen vinner på at den har en sjelden intellektuell overbygning. Det løper en rød tråd gjennom hele Nan Goldins liv og kunstnerskap. Drivkraften hennes er å bryte ned tabuer og søke sannheten. Blant annet forteller Goldin for første gang at hun i en periode jobbet på et bordell, men vil ikke glamorisere det.

– Jeg mener at sexarbeid ikke er negativt i seg selv, men det er ingen fest. Det er et av de tyngste yrkene du kan ha, sier Goldin.

Hun kaller kvinnen som drev stedet, for et «monster». Goldin var avhengig at hjelp for å greie å bryte med bordellet.

Nan Goldins trang til å vise frem en ufiltrert sannhet mener hun stammer fra oppveksten. Foreldrene forsøkte å tåkelegge og bortforklare søsterens dødsfall. Dermed begynte Goldin å dokumentere livet sitt med fotografier, slik at minnene hennes ikke skulle ødelegges.

En av hennes mest berømte fotoserier, «The Ballad of Sexual Dependency», inneholder noen oppsiktsvekkende selvportretter. Hun tok dem etter at en sjalu ekskjæreste nærmest slo henne ihjel midt på 80-tallet.

På fotoene har hun store skader i ansiktet. Bildene ble en påminnelse om at hun aldri måtte bli sammen med kjæresten igjen. Siden har andre kvinner fortalt henne at bildene hjalp dem til å snakke om at de selv var blitt mishandlet.

Goldin var en av de første fotokunstnerne som tok slike selvportretter. I starten møtte hun mye motstand fra det etablerte kunstmiljøet. Kritikerne var negative til at hun var kvinne og rettet kameraet mot seg selv.

Jeg skulle ønske regissøren hadde vært flue på veggen allerede på 70- og 80-tallet. Et stort savn i filmen er at vi ikke får være til stede da hun skapte sine ikoniske fotografier. Til gjengjeld får vi se alle de rå bildene.

Mange av dem viser hennes egen omgangskrets av kunstnere og bohemer i intime situasjoner. Flere av disse vennene døde av aids på 80-tallet. Bildene som løftes frem i filmen, har cinematiske kvaliteter. I tillegg hører vi Goldins raspende røst som snakker om hva som drev henne og vennene, formulert med en 69-årings klokskap.

«All the Beauty and the Bloodshed» er en imponerende og usentimental film som forteller en medrivende historie om kunstens kraft som lindring for livets smerte.