Gamle Raadhus vet ennå råd

Allerede på vei inn merker man at vi er på vei inn i en annen tid: Den gamle bygningen, som ble bygget i 1641 og var byens første rådhus, ånder av fordums prakt.

– Det er bare Statholdergaarden, Engebret og Stortorvets Gjæstgiveri som har den samme atmosfæren, mener Bordvenninnen.

Spisevennen på sin side mimrer om da man dro hit for å slukke tørsten og kanskje unte seg et smørbrød på 80-tallet.

Med så mye historie i veggene er det rart å tenke på at restauranten i sin nåværende form «kun» fyller 35 år. Det er likevel noe i lokalet som gjør at man automatisk senker stemmen når man kommer inn til spisesalen.

På veggene, som er holdt med mørk brunt brystpanel, varmt oransje og med tunge, burgunderrøde gardiner, henger bilder fra nær og fjern fortid. Det myke teppet som demper skrittene bidrar også til følelsen av andakt.

Ved noen bord sitter et par selskap som snakker lavt sammen, men ingen servitør er å se.

– Et øyeblikk! sier servitøren som dukker opp fra kjøkkenet med en flaske vin til et av bordene.

– Velkommen! Hvor mange er dere? Har dere bestilt? Her har vi et hyggelig bord, sier han og loser oss til et vindusbord. Det tunge møblementet gir umiddelbart en eim av fordums luksus.

– Jeg tror vi begynner med et glass champagne, sier Spisevennen.

À la carte-menyen består av tradisjonelle, norske retter med kortreiste råvarer. Man kan velge mellom fire forretter og seks hovedretter, men de har også dagens meny der man kan sette sammen to forretter, to hovedretter og en dessert til en tre-, fire- eller femretters meny med en vinpakke til.

– Råmarinert kveite låter godt, sier Bordvenninnen. – Da tar jeg brosme og pære så det blir en treretter.

Vi ber også om taskekrabbe til forrett, en råvare som har kommet krypende inn fra Vestlandet og inn på hovedstadens menyer – sist vi fikk det, var på Stock i Barcode.

Spisevennen vil ha svinekarré mens jeg bestiller lam til hovedrett.

Før vi får forrettene, blir vi servert en liten appetittvekker: Rødbetsalat på hjemmelaget knekkebrød.

– Hvor er krabben? sier Bordvenninnen og ser på den grønne anretningen på tallerkenen. Under ligger krabben, som er dekket av gressløkskum med dill og noen tynne skiver reddik. Sjøsmaken er intakt, og urtene passer bedre til krabben enn først antatt.

Kveiten er svært vellykket – også den kommer med et stenk grønt, men fiskekjøttet, som har fått et stenk lime, er en lekker munnfull.

Til dette drikker vi hvert vårt glass med pinot blanc fra Dr. von Bassermann-Jordan fra Pfaltz i Tyskland, en fyldig, men elegant vin som passer som hånd i hanske til krabben og kveiten.

Bordvenninnen fortsetter med fisk: Brosme med hollandaise, ertepuré, grønne bønner og syltet løk. Fisken flaker seg delikat, og den fluffy hollandaisen er selve prikken over i-en.

Mitt lam kommer med ternete rotgrønnsaker og en fyldig sjy, mens Spisevennens svinekarré er en fiffig variant der kjøttet er dekket med en blanding av hvit geitost og hasselnøtter. Mørt, med masse smak og en rik ølsaus som kompletterer smaksbildet.

– Jeg kan aldri spise vanlige svinekoteletter med surkål etter dette, sukker Spisevennen.

Spisevennen og jeg velger to kjente klassikere til dessert: Crème brûlée og epleterte. Bordvenninnens sjokolademousse med posjert pære er nok en innertier fra kjøkkenet, og epleterten kommer med hvit sjokolade og vaniljeis. Min crème brûlée har følge av en frisk solbærsorbet med masse sødme.

– Første gang det var matservering i denne bygningen, var i 1856, sier Spisevennen, som har deltatt på vinsmaking nede i den gamle arresten, nå vinkjeller.

– Jeg tviler på at matkunsten var på samme nivå da, mener Bordvenninnen, som likevel kunne tenkt seg å overvært et måltid på den tiden.

– Vi får en anelse om datidens prakt også i dag, sier Spisevennen. – Selv om prisnivået nok var et helt annet den gang.

– Dette er et sted man gjerne tar med besøkende, men nå som julebordsesongen står for døren, er det heller tvilsomt om det er plass å oppdrive, sier Spisevennen.

– Du kan prøve, men jeg tror man må vente til nærmere nyttår, når lukten av lutefisk avtar i lokalet, mener Bordvenninnen.