Hanami, vestkant i vannkanten

Det minner mest om en morgenstund i kollektivtrafikken. Alle rundt oss stirrer ned i mobilene sine. Men vi er ikke på en skranglete blåtrikk, vi er på en av Oslos mer eksklusive restauranter, Hanami på Tjuvholmen. Slik får man spisekartet nå for tiden: en beskjed om å gå inn på hanami.no.

Noe som tar tid. Det overdådige spisekartet er delt inn i fire-fem ulike avdelinger. Den første er kalt Izakaya (japansk tapas), dernest er det noen større varmretter og spesialiteter, så er det en raus sushi-meny, og til slutt er det retter fra Robata-kullgrillen. Og innimellom er det egne kapitler for supper, ceviche og salater.

– Det er bare å gi opp og heller bestille kokkens utvalg, sukker jeg. Det er nesten umulig å få oversikt på den lille mobilskjermen. Den svenske servitøren forsikrer at det blir veldig bra, rundt åtte, ni deleretter, og at vi kan stanse når vi vil.

Hun fyller i vann og henter iskald hvitvin. Fra bordet vårt kan vi se ut på kanalen der en 37 fots såkalt sportscruiser ligger og dupper med sine 600 hestekrefter helt i ro. Er det mannen bak oss som har parkert der, tro? Han ser avslappet og passe rufsete ut, i motsetning til de fleste andre rundt oss. Det er selvbrunede legger og høye hæler, det er blådresser så fancy at vi ikke aner hvor de kommer fra.

Også prisene er fancy, for å si det sånn, selv om vi har fortrengt det meste etter at vi la vekk mobilene. En skål med edamamebønner? 109 kroner. 2 gram kaviar: 199 kroner. Friterte osteboller: 199 kroner. Ovnsstekt hummer: 625.

Men så ser det også utrolig lekkert ut da vår serviceinnstilte servitør setter de to første fatene på bordet vårt. På det ene: tynne skiver yellowtail og svart kaviar med orientalsk salsa. Den orientalske salsaen stiller den beskjedne fisken litt i skyggen, men det smaker deilig. Laksen på det andre fatet er også vakkert presentert med rogn og mango- og honningdressing. Smakene er nydelige.

Måltidet bølger frem som krusninger i kanalen, hverken for fort eller for sakte. Servitøren passer på at vi har noe i glassene, fatene ryddes diskret bort så fort de er tomme. Livet er behagelig på Tjuvholmen.

Et fat med friterte osteboller er fort glemt, mens en skje med tunfisktartar og sitrusgelé vil stå igjen som en liten fest av smaker og teksturer. Og en slags munnrenser før den siste izakaya-retten, små kvadrater med svineribbe med eplemiso. Kjøttet er mørt og smaksrikt med deilige kontraster i tilbehøret.

Neste bolk er maki, først med hummer og avokado, dernest laks og søtpotetchips. Det er pent på fatet, chipsen er sprø og god, men sjømaten forsvinner i sauser og tilbehør.

Breiflabben som følger, overrasker med litt stram fiskesmak og gummiaktig konsistens. Den har kanskje fått vel lang tid i pannen. Men tilbehøret, grønnkål og shitakesopp, er fantastisk godt.

Måltidet avsluttes med en perfekt grillet lammekarré. Den er sprø utenpå, saftig inni og utrolig smaksrik. Men ikke så lett å spise med pinner, det må sies.

Bortsett fra en diskret dispenser ved inngangen er det lite annet enn mobilmenyene som avslører at landet fortsatt er under strenge smitteverntiltak. Bordene står ganske tett, gjestene klemmer – noen riktignok med beskjemmede hviin – og håndhilser. Men det mest overraskende er serveringen av delerettene. Intet serveringsbestikk, og spisepinnene blir skiftet få ganger underveis.

I det hele tatt er det lite som skiller Hanami anno 2020 fra Hanami 2011. (Stort sett) nydelige råvarer, luksuriøst, men pregløst, med gjester med romslige representasjonsbudsjett. Det er dyrt og deilig – og kanskje bitte litt kjedelig.