Sober, men problematisk

Da mediene fikk nyss i forsvinningssaken på Lørenskog, ble de fleste nordmenn amatørdetektiver. Alle har en teori om hva som egentlig skjedde da Anne-Elisabeth Hagen forsvant fra sitt hjem 31. oktober 2018.

Det var bare et tidsspørsmål før det ble mat for true crime-entusiaster. Saken er fortsatt under etterforskning. Et spørsmål som melder seg, er om denne fiksjonaliseringen av saken er forhastet.

Jeg forstår at manusforfatterne Nikolaj Frobenius og Stephen Uhlanders ønsker å formidle saken først på en internasjonal strømmetjeneste med et stort publikumspotensial.

Problemet er at de aller fleste nordmenn fortsatt har detaljene ferskt i minnet. Dermed blir serieskaperne også fanget av dem.

Fordelen med å få en sak mer på avstand, er at du som serieskaper kan analysere saken med et overordnet blikk.

Et godt eksempel er «Under the Banner of Heaven», som handler om to groteske drap i mormonermiljøet i Utah på 80-tallet. I tillegg til etterforskningen drøfter serien religiøs fanatisme og konsekvensene av blind tro. Det gir den mer dybde.

«Forsvinningen – Lørenskog 31. oktober 2018» gjør også et forsøk på å analysere folks fascinasjon for saken. I den andre episoden, som er viet journalistene, får du et innblikk i hvor stor saken er i den norske offentligheten. Dessverre blir analysen halvhjertet og drukner i detaljene.

Ellers har episodene små avbrekk hvor influencere, bloggere og forståsegpåere presenterer konspirasjonsteoriene som florerer i sakens kjølvann. Første gang et av de klippene dukket opp, skjønte jeg ikke hva det var, men de er faktisk ganske talende. I de små snuttene kjente jeg igjen mange middagsdiskusjoner jeg selv har hatt om saken.

I all true crime er det likevel vanskelig å styre unna den etiske debatten. Rachel DeLoache Williams har nettopp saksøkt Netflix for å ha fremstilt henne som usympatisk og grådig i serien «Inventing Anna». Michael Peterson, som ble anklaget for å ha drept sin kone, er rasende over fremstillingen av sakskomplekset i «The Staircase».

I et intervju i NRK i forrige uke sa regissør Erik Skjoldbjærg at saken er allemannseie, og at det ikke er mulig å beskytte familien totalt. Det er riktig at saken er en del av den offentlige debatten i Norge, men man skal heller ikke underkjenne at det dreier seg som menneskeskjebner.

Vi vet fortsatt ikke så mye mer i dag enn vi visste da saken først ble kjent. Ble hun kidnappet? Ble hun drept? Et eventuelt skyldspørsmål er langt fra avklart.

Serieskaper Nikolaj Frobenius sa i samme intervju at de ikke ønsker å forholde seg til skyldspørsmålet. Det er i praksis umulig å unngå. Spesielt når serien legger seg så tett opp til fakta og følger politietterforskningen så nært som den gjør.

Serien følger personene rundt saken: politiet, journalister og advokatene. Tom Hagen og hans familie er kun bipersoner i eget drama. I løpet av de første fire episodene som anmelderne fikk tilgang til, handler det likevel uten tvil om hva som egentlig skjedde, og indirekte om hvem som er skyldig. Det er ikke mulig å komme unna.

Terje Strømdahl er god i rollen som Tom Hagen, men du kommer ikke under fasaden. Han forblir en fjern og kald person i serien, slik han også er blitt fremstilt i mediene. Gjør serien den samme tabben som mediene beskyldes for i episode fire? Forhåndsdømmer også serien Hagen?

Uten å ha sett den siste episoden må svaret forbli åpent.

Jeg vil tro, basert på de episodene jeg fikk se, at serien kommer til å bli oppfattet som ekstremt belastende for familien Hagen. Andre som kan ha grunn til å være misfornøyde, er politiet. Serien fremstiller etterforskningen som amatørmessig og haltende.

Serien går dypt inn i etterforskningen og tar for seg mange av sporene vi kjenner til: brevet, skilsmissedokumenter, telefonsporet, kryptovaluta. Seriens styrke er at den ikke spekulerer, den holder seg til fakta. Tonen er sober og seriøs. Sammenlignet med amerikanske serier kan denne fremstå litt treg. Det virker som om politiet har all verdens tid og fomler seg fremover i sakte fart. Det blir raskt tydelig at det er vanskelig å lage en god spenningskurve i fiksjonsformatet når man ikke har en løsning å forholde seg til.

I serien spilles hovedetterforskerne av Yngvild Støen Grotmol og Kidane Gjølme Dalva. De gjør gode roller, men de har ikke mye å spille på. Christian Rubeck er krimjournalisten i den oppdiktede Nyhetsavisen. Han lever for saken og er ikke interessert i sin gravide kone. Serien dyrker myten om den tøffe gravejournalisten. Rubeck spiller godt, men det er klisjéfylt. Serieskaperne prøver å vise hva saken gjør med dem på et personlig og emosjonelt plan, men grepet virker påklistret. De personlige historiene går ikke dypt nok til å berøre og fungerer dermed ikke optimalt.

«Forsvinningen – Lørenskog 31. oktober 2018» makter å få frem forskjellige sider ved saken, men frir seg ikke fra spørsmålene alle lurer på. Hva skjedde? Er ektemannen skyldig? Den makter heller ikke å løfte blikket høyt nok slik at det blir en god analyse rundt saken som krimfenomen.

En ting er sikkert: Hvis denne serien slår an blant true crime-fansen på Netflix, kommer ikke presset på familien Hagen eller etterforskningen til å bli noe mindre.

Netflix må ha gnidd seg i hendene da ideen til denne landet på bordet deres. En dokumentarserie som krysser av på tre algoritme-parametere samtidig: katter, seriemordere og true crime. For en drøm!

Hva får folk til virkelig å hisse seg opp foran skjermen? Jo, tortur av uskyldige og søte dyr, som serien heldigvis ikke skildrer i detalj. Historien er fascinerende nok i seg selv, men det mest skremmende spørsmålet den stiller, er om hendelsesforløpet hadde eskalert uten at «hele internett» gir morderen den oppmerksomheten han søker.

Serien er basert på Michelle McNamaras liv og virke, hvis mest profilerte hendelse er jakten på Golden State Killer, en av USAs verste seriemordere og – voldtektsmenn. Golden State Killer (GSK) var mistenkt for over 50 voldtekter og minst 12 drap, og McNamaras jakt på ham ble hennes største historie.

Serien klarer å være både sensasjonell, ubehagelig mørk og grusom, samtidig som den er interessant og lærerik og byr på et glimt av lys i en mørk sjanger.