Sterkt drama jeg ikke håper det kommer flere sesonger av

I vårt trygge land er kreft en av de største truslene som kan ramme en barnefamilie. Bomben slår ned samme dag som trebarnsmoren Ester fyller 40: Hun har livmorhalskreft.

«Etterglød» handler om hvordan hennes familie og venner blir påvirket av at hun har en livstruende sykdom. Mange publikummere frykter sikkert at dette er en veldig trist serie. Det er den ikke. Flere grep bidrar til at tonen er lett og lys selv om utgangspunktet er bekmørkt.

Serieskaper Atle Knudsen har vært åpen om at «Etterglød» er inspirert av egne erfaringer. I 2018 døde hans kone Vera Micaelsen som følge av livmorhalskreft med spredning. Den populære skribenten ble 43 år og etterlot seg mann og tre døtre.

Serien oppleves likevel ikke for nærgående eller privat.

I stedet for å grave seg ned i prognoser og sykehusopphold, viser den oss hvor forskjellig vi mennesker takler at en kjær person brått blir alvorlig syk. Det er god folkeopplysning at vi får trening i å gjenkjenne og akseptere de ulike reaksjonsmønstrene.

Parallelt med at vi følger Ester (Nina Ellen Ødegård) og mannen hennes Arild (Thorbjørn Harr), blir vi kjent med to av deres vennepar. Det er en livlig og underholdende skildring av parforhold, der vi både kan le og gråte av og med karakterene.

Esters barndomsvenn, den evige ungkaren Finn (Hermann Sabado), har imidlertid fått en handlingstråd som føles kunstig komprimert. Han er en av flere som opplever en sterk impuls til å «gripe dagen» da venninnen blir syk. Eller for å si det som musikeren Sondre Justad: De vil kjenne at de lever, at det river i hjertet!

Det er en kunst å lage en ærlig fremstilling av kreftsykdom som publikum orker å se. Regissør Maria Sødahl lykkes med det i sin selvbiografiske dramafilm «Håp» (2019). I fjor kom komiker Odd-Magnus Williamsons feelgoodfilm «Ingenting å le av».

Sara Khorami mottok en amandapris for sin birolle i den kreftfilmen. Hun spiller også i «Etterglød», og dette kommer garantert til å bli hennes gjennombrudd som folkekjær skuespiller.

Hun portretterer Esters venninne Charlotte, en av de mest komplekse og interessante kvinnefigurene i norsk drama på lenge. Charlotte gjør flere moralsk forkastelige ting, men fordi Khorami klokkerent spiller henne som et helt menneske, er hun vanskelig å fordømme.

Også Per Kjerstad («Lykkeland»), som gestalter Charlottes ektemann, kommer til å bli en favoritt i norske hjem. Han får ekstremt mye ut av sin birolle som en «helt vanlig mann».

Handlingen er tettpakket og fremdriften effektiv. Fargepaletten er holdt i pastell. Ester kler seg gjerne i lysegrønne kjoler på fritiden og bruker rosa uniform.

Sykehjemmet der hun jobber, fremstilles riktignok i overkant idyllisk. Ingen beboere er utagerende, og de ansatte har alltid tid til en god prat med kolleger eller å møte venner på jobb. Nå er det mange år siden jeg var vikar på sykehjem, men da var arbeidspresset enormt.

En av de fineste detaljene i «Etterglød», som serien ikke gjør et høylytt poeng av, er at fedrene er like tydelig til stede som omsorgspersoner som mødrene. Selv om norske fedre aldri har vært mer deltagende i barnas liv enn nå, føles det likevel nytt å se det i en dramaserie.

Ofte er fedre på TV selvsentrerte, som Pørnis eksmann, bajasene i «Exit» eller de distanserte pappaene i «Ida tar ansvar» og «Alt du elsker».

Et annet friskt pust er hvordan et barn med en funksjonsnedsettelse portretteres. Ester og Arilds yngste barn, Kira (13), har Downs syndrom. Intellektuelt er jenta på nivå med et barnehagebarn, og hennes monomane hovedinteresse er Kaptein Sabeltann.

Serieskaperne har ikke berøringsangst for å vise jentas mer usjarmerende trekk.

I Esters 40-årsdag går Kira bort til en liten gutt og spør om han kan kle av seg sånn at hun får se tissen hans. Denne potensielle #metoo-situasjonen blant smårollingene avverges, men illustrerer godt hvor sårbar en familie er når et av barna alltid krever ekstra tilsyn.

«Det går bra», er en av replikkene Ester hyppigst gjentar. Hun er alltid opptatt av å skape god stemning rundt seg. Serien fremstår som en hyllest til et ekstraordinært menneske med usedvanlig mye energi, kreativitet og selvironi.

Hvis det stemte at en god latter forlenger livet, ville Ester vært udødelig. Hun er lysfontenen i andres liv. Nina Ellen Ødegård portretterer henne som et fyrverkeri som lever opp til sitt eget mantra: «Livet varer så lenge det varer. Det er viktig ikke å utsette ting». Når nedturen for alvor starter, er skildringen både smertefull, rå og direkte.

I seriens sluttminutter får jeg imidlertid bange anelser om at det kan komme en sesong to. Det håper jeg ikke. Akkurat nå føles det som en emosjonell utpressing av seerne.

I den svarte komedien «After Life» handler det om å være etterlatt. «Jeg vil bare gå tilbake til å være normal, så jeg later som jeg er det», sier Tony (Ricky Gervais) i et av seriens mange sjelegranskende øyeblikk.

Tony er journalist i en lokalavis og deprimert etter at kona nylig døde av kreft. Først prøvde han å ta sitt eget liv, men da han så at hunden var sulten, bestemte han seg for å la være. I «After Life» formidles humanistiske, gode tanker om å ta vare på menneskene man har rundt seg. Det klarer den på fineste og morsomste vis.

«Breaking Bad» hadde premiere i 2008. Samme år ble finanskrisen et symbol på middelklassens fall i USA. Kjemilærer Walter White sliter i likhet med millioner av andre amerikanere med å betale for helsehjelp og barnas utdanning.

Da han får konstatert terminal lungekreft, bestemmer han seg for å produsere et narkotisk stoff for å sikre familiens økonomiske fremtid. Gradvis forandres han fra godhjertet far til iskald kriminell. Det er umulig å kjenne igjen White i siste sesong.