Mer uferdig enn spennende og morsom

Endelig har NRK-serien Jordbrukerne premiere. Serien ble først utsatt én gang, før den i siste liten måtte skyves enda en uke.

En av hovedpersonene i serien hevdet nemlig at Kongsbergs befolkning fortjente å føle på terror på grunn av byens våpenfabrikk. Det ble selvsagt redigert bort etter forrige ukes tragedie. Dermed måtte serien skyves enda litt.

La oss gå til det vi faktisk får se. Det handler mest om Marwan. Han er med god grunn stresset. Kjæresten er omkommet i en bilulykke. Han er alene igjen med datteren Kiki.

Kjærestens sørgende foreldre forsøker å få omsorgsretten. Det er egentlig ikke så rart. Marwan opptrer fra første bilde som en uansvarlig og selvopptatt type. Levemann? Ja. Kjærlig pedagogisk pappa? Nei.

Marwan kidnapper datteren fra besteforeldrene. Han setter nesen mot Iran, hvor foreldrene holder til. Når de falske passene han har bestilt fra gamle gangstervenner blir forsinket, må han legge plan B. Det vil si, han improviserer frem et lite gjennomtenkt opplegg.

Marwan drar til Telemark med kompisen Adil. Adil skal overta en bondegård sammen med Tariq og Khabib. De aspirerende bøndene mumler mye om kunstgjødsel og ingredienser de trenger for å lage «medisin». Er de bombemakere og terrorister?

De vekker hvert fall oppsikt når de rusler rundt i bygda i kaftan, kufi og velfrisert skjegg. Det viser seg fort at bondegården de skulle jobbe i ro og mak på, kommer med både ivrige geiter og innpåslitne lokalfolk på kjøpet. Gjengen blir ostemakere samtidig som det hemmelige prosjektet rulles ut.

Jordbrukerne forsøker på mye. På den ene siden vil serien skape lettbent komikk av kulturkonflikten mellom klønete fundamentalister og trangsynte bygdefolk. Samtidig skyves et thrillerplott sakte fremover. Finnes det en bombe? I tilfelle, hvor skal den sprenges?

For å binde sammen dette utstyres karakterene med outrerte trekk. Den godslige bonden som vil bidra til halal-ost, men nekter å gi opp spriten. Dialektlæreren som elsker rap. Bygdesønnen som vender hjem fiks ferdig konvertert til kantete islam. Den selvopptatte bypappaen som kidnapper egen datter og henter ut tjenester fra gamle rufsete krimvenner. Den lokale jegeren som spionerer på muslimer og serverer sin afrikanske kompis en smaksmeny av bygderasisme. Den muslimske ungjenten som egentlig bare vil svi av de frekkeste vitser som stand-up-komiker.

Jordbrukerne er et overflodshorn av ideer, situasjoner og sketsjer. Dessverre henger de ikke sammen. Serien bruker uendelig mye tid på å hinte om de nye jordbrukernes egentlige intensjoner. Marwans forhold til datteren seigpines utover åtte episoder. Det i utgangspunktet komiske sporet med halal-ysteri i Telemark, avslører seg fort som minimalt utviklet. Dermed blir det kjedelig og bare unødvendig tidsbruk i en serie som trenger fart, fremgang og fokus.

Mest av alt oppleves Jordbrukerne frustrerende. Det er så mange ting her som kunne vært utnyttet så mye bedre. Nader Khademi har tidligere løftet Heimebane og Hjem til jul med komiske, velspilte biroller. Han er god som Marwan, men karakterens utvikling går så tregt at han blir stående og stampe. Khademi bør snart få prøve å bære en spillefilm på skuespillerskuldrene sine med en hovedrolle. Her har norsk film noe gull å grave.

Videre er forholdet mellom lille Kiki og branden Khabib det varmeste høydepunktet i Jordbrukerne. Måten de to blir venner på, og tiden de bruker sammen blir selve hjertet i store deler av serien. Khademi burde fått en spillefilm, Kiki og Khabib kunne lett fått en spin-off-serie.

Videre byr Jordbrukerne på mye smart og tiltrekkende kamerabruk og klipp. Ideen om å la karakterene snakke til kamera, og av og til regissere egne scener er slettes ikke dum. Gøyale brudd inn og ut av komedie, drama og liksomdokumentar bidrar til å holde på seerens oppmerksomhet. Det gjør også at man nesten kan tilgi seriens bruk av den ultimate nordisk-serie-klisjeen: ettertenksom felemusikk over svevende dronebilder.

Alle disse interessante og medrivende grepene dekker likevel ikke over Jordbrukernes akilleshæl. Serien virker hastig fullført og uferdig.

Har du enda ikke sett årets overraskelse og suksess i strømmemarkedet, Squid Game? Innsalget er enkelt. Pengelense sørkoreanere blir med i en hemmelig konkurranse. I et undergrunnsfengsel spiller de mot hverandre i klassiske barneleker. De som taper blir drept. Den som vinner stikker av med millioner.

Sjelden har jeg sett en serie kombinere så bloddryppende vold med menneskelighet og varme. Det er så jeg får lyst å lære meg koreansk for å virkelig kunne forstå nyansene i alt som foregår.

I denne sesongen av finans- og familiedramaet Succession får søsknene Kendall, Shiv og Ronan mye plass. Når vi runder episode syv, samles alle fornærmelsene, kranglene og familiekrigen i et emosjonelt crescendo uten sidestykke. Resultatet er det største oppgjøret serien har sett. Alt som finnes av misunnelse, hat, forakt og fremmedgjøring kastes inn i noen vonde familiesituasjoner. Som dypt drama er det ypperste klasse.

Samtidig skyver det Succession fremover som den beste finansthrilleren siden Billions’ første sesong. Shakespearsk svik i kompani med wallstreetsk menneskesyn og familiedrama som tangerer Krystle og Alexis’ storslagne putekrig i Dynastiet, fungerer utmerket også i tredje sesong.