Dette er serien du trenger i tiltakshøytiden

Dypt inne i strømmejungelen gjemmer en liten skatt av en serie seg. Der finner du seks episoder med det mest fengende mediedramaet siden Will McAvoy herjet med sine liberale monologer for snart et tiår siden.

«The Newsreader» er serien du trenger for å få hjemmekveldene til å gå litt fortere.

Titt og ofte får jeg tips om serier som har gått meg hus forbi. Nylig kom det tikkende inn en e-post om at vi serieanmeldere i Aftenposten burde sjekke ut australske The Newsreader. Jeg måtte skamfull innrømme at den hadde gått meg hus forbi.

Jeg kunne unnskyldt meg med at «The Newsreader» er laget på andre siden av kloden, i Australia, men når vi samtidig bruker mye plass på sørkoreansk seriebransje, holder ikke den unnskyldningen heller. Det lages så mye innhold for strømmetjenester at til og med vi som har det som jobb å følge med, blir svimle.

Uansett: siden jeg stoler på ivrige lesere som tar seg tid til å tipse, var det bare en ting å gjøre. Rydde plass i tittekalenderen og skufle kull i strømmemaskinen.

The Newsreader handler om en australsk TV-kanal i 1986. Redaksjonen vi blir invitert inn i er for nyhetsprogrammet News at Six. Den aldrende veteranen Geoff Walters holder brautende stand som nyhetsanker. Ved hans side er Helen Norville.

Hun er en lynskarp og gatesmart isdronning med fans over hele landet. Hun har også et litt for nært forhold til eget pilleskap. Det har hun flere grunner til, men det mannsdominerte misogynistiske arbeidsmiljøet hun står i bidrar hver eneste dag. Det er ikke mye støtte å hente i partner Geoff.

I redaksjonen treffer vi blant andre hovedpersonen Dale Jennings. Han har drømt om å bli nyhetsanker siden han var bitte liten gutt. Det er han som kun har ett mål i livet: bli «The Newsreader». Dale forbereder seg intenst på sitt første forsøk når han får lov å lese morgennyhetene en tirsdag. Det går så til de grader ad undas.

Rundt dem finner vi den breiale sportsreporteren Rob Rickards. Som så mange middels vellykkede fotballspillere ender han i media som stjerne. Vi blir kjent med strebende Noelene, som ikke forteller sin koreanske familie at hun jobber i TV. Vi måper og gaper av latter av bransjens sinteste sjef Lindsay. Personlig likte jeg veldig godt den pene, frekke kameramannen Tim. Han får en viktig birolle.

Sammen kaster de etter pusten mens eksterne nyheter og internt drama kastes på dem som paintballkuler i et utdrikkingslag. Tsjernobyl skjer. Hiv/aids kommer til landet. Dingoen stikker av med en baby. Eller var det moren som drepte barnet sitt? Fergie skal gifte seg med Andrew. Halleys komet farer over himmelen. Challenger forsøker på det samme. Handlingen pepres med viktige ting fra begynnelse til slutt.

«The Newsreader» vant flere priser på AACTA Awards enn noen australske serier har gjort før. Det er forståelig.

Anna Torv – som artig nok er niesen til Rupert Murdoch! – er fantastisk som fragile, motstandsdyktige og komplekse Helen Norville. Karakterene gis nydelige, overraskende utvikling. Det hele stemmes vakkert som en Stratovarius-fiolin opp mot et plott som elegant tikker inn på seks episoder. Til slutt får vi både en avslutning og et sterkt frempek om ny sesong.

«The Newsreader» er dypt drama, hysterisk komedie, deilig retrofest og meget velskrevet dialogseanse. Tenk «The Newsroom» med «Anchorman»-nivå på estetikken, mens redaktøren til enhver tid er like sint som Philip Seymour Hoffmann da han knuser kontoret til sjefen i «Charlie Wilson’s War»?

Forresten: Om de nevnte filmene og seriene er ukjente, har du tips til flere ting å se på i tiltakshøytiden som aldri ser ut til å ta slutt.

Denne australske medieserien fungerer også overraskende bra som et tidsvitne uten moderne dømmekraft. Misogynien, minoritetsforakt, homofobi og fraværet av likestilling demonstreres av handlinger. «The Newsreader» stiller seg aldri som dommer over all dritten folk måtte tåle.

Dermed får konfliktene leve og feste seg uten at vi som seere blir påtvunget en mening fra serieskaperne. Aktivistisk fjernsyn kan fungere. «The Handmaid’s Tale» er et godt eksempel på det. «The Newsreader» viser at det går an å lage tydelig og viktig underholdning selv om man lener seg tilbake i manusstolen og ikke stresser med å banke budskap inn i hvert bilde.

«State of play» er ren thrillerperfeksjon. Det handler først om at assistenten til en britisk politiker har kastet seg foran T-banen. Senere blir det graving i stor korrupsjon og konspirasjon. Plottet er som en god paranoiathriller fra 1970-tallet. Tenk «Three days of the condor» og «Alle presidenters menn».

Først og fremst er «State of play» en troverdig og medrivende historie om en gruppe gravejournalister på jakt etter sannheten. Dersom du ikke finner miniserien «State of play» i strømmejungelen eller den nedstøvede DVD-hyllen, er den amerikanske filmversjonen fra 2009 med Russell Crowe og Rachel McAdams en god erstatning.

Ordmagikeren Aaron Sorkin har ikke bare laget «The West Wing». På CV-en hans står også den tidvis meget underholdende «The Newsroom». Historien om livet i en TV-redaksjon var både fengende og vanedannende, men ikke alltid like god når den to for seg viktige ting som kjærlighet eller ekte nyheter.

Serien er derimot knakende god når fiksjonen får leve fritt. Det får den for eksempel gjøre i det Snowden-inspirerte plottet i sesong to. Advokatpraten går høyt. FBI kommer inn fra sidelinjen. Journalistene står på barrikadene. Will McAvoy blir den breiale redaksjonsbautaen vi så gjerne vil følge gjennom serien. Da er «The newsroom» sitt briljante selv.