Fengslende, actionfylt og veldreid

Kanskje var det et hell i uhellet at premieren på «Kampen om Narvik» måtte utsettes i to år. Først på grunn av korona, deretter som en følge av krigsutbruddet i Ukraina. For brått har kampmoral i krig fått fornyet nærhet og aktualitet.

Det er umulig å se småbarna i bomberommet i «Kampen om Narvik» uten å tenke på ukrainernes lidelser.

Filmen starter og slutter sobert med å fortelle oss fakta. Først ser vi arkivbilder av Hitler som studerer kart. Sammen med noen tekstplakater får vi en rask innføring i hvorfor Narvik var et viktig mål under krigen.

Deretter trer vi inn i en veldreid fiksjonsfortelling som både er fengslende og actionfylt. Skip sprenges, hus bombes og soldater havner i nevekamp. Inntrykkene er så sterke at jeg satt med en klump i halsen under hele filmen.

I sentrum står en oppdiktet familie. Den består av soldaten Gunnar (Carl Martin Eggesbø), hans kone Ingrid (Kristine Hartgen), sønnen Ole på seks år (Christoph G. Mathiesen) og soldatens far, Aslak (Stig Henrik Hoff).

Hver på sin måte blir de involvert i krigshandlingene. Manusforfatter Christopher Grøndahl («Nokas») sørger for at karakteren Gunnar alltid er sentralt plassert når viktige, virkelige hendelser inntreffer.

I filmen er Gunnar blitt en av de 200 norske soldatene som unnlot å kapitulere da nazistene invaderte Narvik 9. april 1940. Han har også en sentral rolle da norske styrker prøver å sprenge Norddalsbrua. Det er en ekte sabotasjeaksjon som skjedde 14. april 1940.

Carl Martin Eggesbø («Skam») spiller Gunnar solid. Den unge mannen er heltemodig, men må gjennom mange psykiske og fysiske prøvelser. Ekstra gledelig er det at skuespilleren behersker perfekt nordnorsk dialekt.

Det er imidlertid kona Ingrid, glimrende spilt av Kristine Hartgen, som har den mest komplekse rollen. Hun illustrerer krysspresset sivilbefolkningen opplever når krigen er i startfasen og kaoset råder.

Skal man samarbeide med okkupasjonsmakten eller risikere straff?

Ingrid snakker både engelsk og tysk. Dermed blir hun en nyttig tolk både for britene og tyskerne før og etter krigsutbruddet. Begge stormaktene bomber byen. I dette uoversiktlige infernoet er handlingsrommet hennes innskrenket. Hun må bruke kløkt og intuisjon for å manøvrere til det beste for sin egen familie.

Med moderne terapispråk ville vi sagt at hun «følger mammahjertet sitt».

«Kampen om Narvik» er blant Norges dyreste filmer. Den skal ha kostet nesten 80 millioner kroner. Visuelt holder den høy standard. Både produksjonsdesignet og John-Erling H. Fredriksens utsøkte foto skaper en følelse av at vi hele tiden er i Narvik-traktene.

I likhet med «Krigsseileren», men i motsetning til strømmefilmen «Gulltransporten» (som har premiere på Viaplay denne uken), er dette en norsk krigsfilm der tyskerne ikke blir demonisert. Deres leder i Narvik, konsul Fritz Wussow (Christoph Bach), har en lavmælt og dannet fremtoning på tross av sitt brutale oppdrag. Dermed blir han en mer besnærende figur.

«Kampen om Narvik» tar noen formelpregede snarveier med alt paret i hovedrollen må oppleve. At sønnen spolerer et fluktforsøk til Sverige, er vanskelig å tro på. En skjebnesvanger krangel mellom paret blir også for oppstyltet. Scenen er faretruende nær ved å ende som pinlig «pute-kino».

Men stort sett har regissør Erik Skjoldbjærg («Insomnia» og «Nokas») god kontroll på virkemidlene. Storfilmens største bragd er at den så gripende viser både sivilbefolkningen og fotsoldatenes dilemmaer ved et krigsutbrudd. Er det riktig å kapitulere for å spare liv, eller skal man fortsette å kjempe til siste slutt – selv om tusenvis av liv kan gå tapt?

Når Narvik til slutt bombes i stykker, høres drønnene helt til vår samtid.