En flyplass er det minst romantiske stedet jeg kan forestille meg. Folk haster forbi. De er oppkavede og på vei et annet sted.
Likevel greier regissør Per-Olav Sørensen å skape god, men litt bittersøt julestemning på Oslo lufthavn, Gardermoen. Serien er filmet inne på flyplassen tidligere i år.
Pølse med rekesalat
Sørensen har mange serier på samvittigheten. Bare i år står han bak «The Playlist» og «Royalteen».
Han har skrevet «Julestorm» sammen med Jan Trygve Røyneland og forfatter Lars Saabye Christensen. Sistnevntes innflytelse er tydelig fra start.
Tonen settes med Malaga-fareren David (Jan Gunnar Røise). Han legger ut om hvorfor rekesalat er perfekt tilbehør til pølse. En desillusjonert flyplassprest (Maibritt Saerens) lytter. Kaia (Talia Lorentzen) stikker av fra sine kranglende foreldre. Hun treffer en kynisk julenisse (Ibrahim Faal) og siterer «Assumption is the mother of all fuckups» (E.L. Fordsworthes). Kaia sender tankene til Saabye Christensens veslevoksne «Herman».
Har forfatteren stått på flyplassen med notisboken mens folk har rast forbi? Det er ikke usannsynlig.
Piloten (Ravdeep Singh Bajwa) og romantikeren (Hanna Ardéhn) krangler og flørter i VIP-loungen. Foto: Hallgrim Haug / Netflix
Flettverk
Uansett, Østlandet lammes av snøstorm lillejulaften. Alle fly blir innstilt, og folk på vei et sted til jul strander på flyplassen.
«Julestorm» følger flere forskjellige karakterer mens de henger i baren, i VIP-loungen, souvenirbutikken og i en taxi på vei til Torp. Vi treffer romantikeren, popstjernen, moren, pianisten.
Fortellerteknikken er inspirert av regissør Robert Altman. Han var en mester på å flette sammen menneskeskjebner. Etter første episoden var jeg litt skeptisk. Jeg fikk ikke helt tak i karakterene. De virket vage og uferdige, men du må gi serien tid. Dette er som en lang film hvor trådene nøstes opp til slutt.
Det viser seg til slutt at Gardermoen er et fint sted for jul og romantikk. Serien er på mange måter flyplass-scenen i «Love Actually» dratt ut over seks episoder. Heldigvis uten for mye sentimentalt viss vass.
Julenissen (Ibrahim Faal) er lei alle ungene som ønsker seg Iphone og Chanel-vesker. Foto: Agnete Brun / Netflix
Dypt rørende
Per-Olav Sørensen har med seg sterke skuespillere som bringer liv inn i de forskjellige typene.
Det er nesten urettferdig å trekke frem enkeltskuespillere. Dette er lagspill. Likevel vil jeg nevne Jon Øigardens fine og nyanserte spill som bartenderen. Han som alltid er smilende og blid, mens han personlig må håndtere tragedie. Det samme er en opplagt Alexandra Rapaport i rollen som rik og ufordragelig. Valter Skarsgård lyser opp som sjaueren. Han lider av bindingsangst, men forbarmer seg over en forlatt kinesisk nakenhund. Scenen hvor han går til innkjøp av genser til dyret, er bare søt.
Serien er et flettverk av forskjellige skjebner, men hadde kanskje hatt godt av et litt mindre persongalleri. Noen blir du godt kjent med, andre kommer inn for så raskt å forsvinne. Noen av fortellingene rørte meg dypt, mens andre var jeg mer likegyldig til.
Valter Skarsgård og en forlatt hund. Foto: Hallgrim Haug / Netflix
Vær snill!
«Julestorm» er likevel en av de mer interessante og minst sentimentale julesagaene. Det er bra. Det er mer enn nok masseprodusert misteltein-kliss. Jeg innrømmer at jeg også ser dem, men de er best i små doser.
Sørensen, Saabye Christensen og Røynelands serie er en god motvekt. Den har en underfundig og bittersøt humor som jeg likte veldig godt. Føleriet virker ekte, ikke emment og påklistret.
Til syvende og sist vet du aldri hva som skjuler seg bak andres perfekte fasade. Her kommer vi til det som kanskje er julens viktigste budskap: Vær snill – spesielt med dem du skjeller ut i serviceskranken når flyet ditt er kansellert.
