Nytt drama om OxyContin er en forspilt sjanse

I 2021 var det seks ganger så mange overdosedødsfall i USA som det var i 1999. Hvordan i all verden kunne det skje? Serieskaper Peter Berg forsøker å gi oss svar på spørsmålene.

De siste årene har den steinrike Sackler-familien, deres firma Purdue Pharma og opioider OxyContin kommet mer og mer i søkelyset.

Tema er ikke nytt. Serien «Dopesick» fra 2021 har allerede behandlet teamet på en mer vellykket måte.

«Painkiller» er et drama som bruker elementer fra dokumentaren. Det er ikke uproblematisk. Serien klarer dessverre ikke å balansere det dokumentariske og det dramatiserte på en god nok måte.

På 90-tallet tar Sackler familieimperiet til nye høyder ved å starte produksjonen av OxyContin – et enormt potent opioid i pilleform. I hovedrollen som den kyniske arvingen Richard Sackler, finner vi den evige guttehvalpen Matthew Broderick (61).

Han slo som kjent igjennom på 80-tallet med sin skøyeraktige sjarm i filmer som «WarGames» og «Skulk med stil». Broderick har sjarmen intakt.

Og er det én ting som kan gjøre en kjip fyr fryktinngytende, er det om han ser ut som et uskyldig barn. Relativt fort blir det klart at hverken regissøren Berg eller Broderick får ut potensialet i rollen. Brodericks Sackler blir redusert til en tomsete hundevenn.

Mye av tiden går han rundt i herskapshuset sitt og irriterer seg over brannalarmer. De slår seg stadig feilaktig på. Akkurat som lyden, blir metaforen altfor inntrengende.

Heller ikke Uzo Aduba, kjent som Suzanne i «Orange Is the New Black» får nok å spille på. Hun er byråkraten som jobber utrettelig for ofrene, men rollen blir redusert til en slags fortellerstemme. Det trengs riktignok. I ettertid kan det være vanskelig å forstå hvordan amerikanske myndigheter kunne godkjenne en så avhengighetsdannende pille.

Men hvorfor sitter hun og forteller om sitt årelange arbeid til en gjeng advokater som allerede vet alt? Når serien skal være basert på virkelige hendelser, lyser slike kunstige settinger enda mer mot en fra skjermen.

Seriens sterkeste kort er helt klart Taylor Kitsch («Friday Night Lights», «True Detective»). Han overbeviser stort som den sympatiske bilmekanikeren Glen. Etter en ulykke på jobben får han utskrevet OxyContin. Den grepa familiefaren mister plutselig grepet.

Her får serien den antihelten den trenger, og som seer blir jeg endelig engasjert i hvordan det skal gå med noen av karakterene.

Dokudramaer kan fungere svært godt. «The Big Short» ga for eksempel mange, inkludert meg selv, en sårt tiltrengt forståelse for hvordan finansskandalen kunne skje. «Painkiller» klarer ikke dette like godt.

Hver episode begynner med en knallsterk intro hvor virkelige foreldre forteller om barna de har mistet på grunn av Oxy. Det sitter som et skudd. Det er merkelig at man ikke har utnyttet dette potensialet bedre. I stedet faller serien for fristelsen til å velte seg unødig mye i luksus sammen med det pengegriske salgsteamet til Purdue.

«Painkiller» spriker for mye og burde vært kortere. Men det som er bra, er ordentlig bra. Soundtracket er spekket med strålende poplåter («Psycho Killer», The Sound of Silence»). I tillegg skaper filmfotograf Brendan Steacy dystre, men svært innbydende bilder.

Siste episode avsluttes med informasjon om at medlemmene av Sackler-familien fikk lovet immunitet mot å betale 6 milliarder dollar i mars 2023. Men virkeligheten overgår dramaserien også her.

Forrige uke stoppet amerikansk høyesterett avtalen. Skandalen har fortsatt en åpen slutt. Dette potente materialet er helt sikkert ikke filmatisert for siste gang.

Selv om «Painkiller» ikke er avhengighetsskapende, er tematikken verd flere doser.