Hva er det Theatercaféen prøver på?

Ikke alt er som før på Oslos mest legendariske restaurant. De hadde ikke beats and brunch på søndager i år 1900. Heller ikke gigantiske diner-menyer eller den moderne THEATERCAFÉEN-logoen overalt.

Eller et mørkt herretoalett med svart marmor og Virginia Woolf-sitat på veggen: «One can not THINK well, LOVE well, SLEEP well, if one has not DINED well».

Hvem forsøker de å nå med alt dette? Kanskje tar jakten på nye målgrupper for mye oppmerksomhet, tenker vi etter et besøk. Noe er det. For vi har slett ikke «dined well».

Lysekroner under det hvelvede taket, hvite duker og mørke tremøbler. Atmosfæren får oss umiddelbart i godt humør. Lokalet har historisk sus, men prøver også å si: «Her kan du feste». For eksempel med et fremtredende champagneskap fylt med kjente etiketter. På menyen finnes også en haug med cocktails, samt vodka og kaviar.

En torsdag kveld er det imidlertid rolig dining som gjelder – hovedsakelig for et eldre klientell. De kan velge fra et stort utvalg klassiske, franskinspirerte retter. Dog ofte med en internasjonal tvist. Og det til relativt stive priser.

Den beste forretten vi spiser, er en pen sopptartlett (245 kroner), der det jordlige fra skogsoppen brytes med syrlighet fra umodne rips. Selve terteskjellet er imidlertid helt mykt fra ostekremen, som nesten ikke smaker ost.

Den dårligste er den dyreste. En spiseskje løyrom, rømme, litt løk og en skive sitron. Tre halve skiver enkel loff som er ristet knusktørr. Kantinepresentasjon med London-priser: 435 kroner. Et ran.

Når jeg ser meg rundt, går tankene til de kulturelle storhetene på veggene: Edvard Munch, André Bjerke og Liv Ullmann. Og til historiene som sitter i veggene: Ari Behn og vennene som proklamerer «vi er den nye vinen» (1993) og bæres ut av garderobemannen – en tidligere norgesmester i bryting.

Fikk de en helt annen service enn oss? Jeg håper det.

«Under opplæring» står det på navneskiltet til vår svært vennlige, tildelte servitør. Dermed tilgir vi både treg responstid og manglende kunnskap om det som serveres.

Men da vi for andre gang er tomme for vann altfor lenge, huker vi tak i en tilfeldig servitør. Hun avviser oss – spør deres egen servitør (den nyansatte). Og dermed tar det 15 minutter til. Snakk om lagarbeid.

Et spørsmål om vinkartet utløser litt av en galopp: Først hentes én servitør, som ikke virker å forstå smaksforskjellen på Bordeaux-en og Valpolicella-en på glass. Etter famlingen går han for å hente sommelieren, som ankommer etter gode ti minutter.

– Hjelp oss gjerne, for det er få produsenter vi kjenner på kartet, sier min spisevenn.

– Ja, det er generelt lite kvalitetsprodusenter der, sier sommelieren og trekker på skuldrene.

Og ganske riktig, på vinkartet er det få stjerner og nesten bare ferske årganger. Vi setter pris på ærligheten, herr sommelier.

Men dette kan umulig tilfredsstille vininteresserte gjester på John Fredriksens årlige julelunsj? Hva er det de skjenker der borte på stambordet Kharg (oppkalt etter en oljeterminal. Takk til Dagens Næringslivs legendariske direktedekning for informasjonen)?

Vi spør om det finnes noe utenfor kartet. Sommelieren sjekker og kommer tilbake med Vincent & Sophie Morey Chassagne Montrachet Les Embrazees 2022. Det er ingen sjelden eller lagret vin, men svarer godt på kvaliteten vi ønsket oss til en god pris. Dessverre er vi langt inn i forrettene når den ankommer.

Biffen (steak frites: 565 kroner) skuffer stort. Vi bestiller medium, men den er stekt langt forbi. Stekeskorpen er ujevn, stykket er brent i kantene og flisete skåret. Aspargesbønnene er lunkne fra start. Den bakte tomaten, brent med gassbrenner, er helt kald når jeg kommer til den. Sausen engasjerer langt mer. Den smaker tydelig av grønt pepper. Friesen er sprø og godt krydret.

Kveiteserveringen (398 kroner) er et mageplask. Fisken er overbehandlet og tørr. Den serveres med hummus og en karripreget saus, sammen med tomater. Det er full kræsj i smaksbildet, der umamismaker, sødme og ulike kryddernoter kriger.

Den eneste hovedretten vi liker, er tartaren (345 kroner). Mildt, kvernet kjøtt utfordres av salte kapers og sterke sennepsfrø. Det hele er pent dandert med crispy brødsmuler, løk og majones.

Blant dessertene er Mille-feuille den beste. Flere lag sjokoladekjeks skilles med søt krem på tonkabønner. Isen har ordentlig sjokoladesmak.

Men desserten «autumn apple» er et kreativt krumspring av den dårlige sorten. Vi synes ikke kombinasjonen av små eplebiter og karamellpudding er god i utgangspunktet. Men dette blir uansett overdøvet av en voldsom kardemommesmak fra isen.

Jeg synes ikke det er rart at Theatercaféen vil endre seg. Det er lenge siden kunstnere og journalister brukte stedet som «hovedkontor». Det er helt greit at servitørene har byttet ut «livkjole, smokingsløyfe og hvitt forklede» med skjorter.

Jeg kan forstå om de lengter etter å være Oslos ubestridt mest populære møtested, et sted der man går for å se og bli sett. Og med den unike atmosfæren og historien trengs lite for å bringe litt klasse tilbake: God mat og god service. Resten får de gratis.