«Den stygge stesøsteren» er hårreisende kroppshorror

Den særegne undersjangeren kroppshorror («body horror») har fått fornyet relevans med Oscar-nominerte «The Substance». Her gjenoppstår åttitallsikonet Demi Moore ved å spille en variant av seg selv – et kassert sexsymbol som desperat søker tilbake til sin ungdommelige ynde.

I «The Substance» finnes en spesiell mirakelkur, en gåtefull substans. Den norske regissøren Emilie Blichfeldt må i sin film satse på mer tradisjonelle metoder for å skildre skjønnhetstyranniet. Handlingen utspiller seg på 1700-tallet, men remediene er fremsynte. Tannregulering, forstørring av bryster, påsying av øyenlokk. Bare fantasien og smerten setter grenser.

Vi møter en mor (Ane Dahl Torp) og hennes to døtre Elvira (Lea Myre) og Alma (Flo Fagerli) som er på desperat jakt etter en ny forsørger for familien. De trodde de hadde funnet ham i en svensk adelsmann, men han dør under bryllupsmiddagen.

Det er viser seg at det er lite penger å arve. Den avdødes datter Agnes (Thea Sofie Loch Næss) kan de i det minste utnytte som tjenestepike.

Filmen er en variasjon over det tidløse temaet som i Hollywood er blitt kjent som eventyret om Askepott. Men noe skurrer. Blichfeldt åpner riktignok med rosa og romantiske tittelsekvenser, men det viser seg å være et bedrag. Hun har i stedet gått tilbake til eventyrets mørke europeiske røtter og de mer groteske detaljene fra Brødrene Grimm.

Om Disney har slipt ned de ubehagelige kantene i fortellingene de europeiske immigrantene brakte med seg til Hollywood, henter Blichfeldt dem frem igjen. Hun gir dem en ny og sjokkerende innramming. Det er ikke lenger Askepott som får vår oppmerksomhet, men hennes stygge stesøster.

Prinsen har annonsert en stor dansetilstelning for å finne sin fremtidige prinsesse, og Elvira vil gjøre sitt ytterste for å vinne. Moren sponser kirurgiske inngrep hos Doktor Esthétique, som med datidens state of the art-redskaper gjør så godt han kan. Her bør vi advare sarte sjeler om sterke scener. Og det blir bare verre.

Det er ikke før dansekåringens leder gir Elvira en mystisk bendelorm som kan hjelpe henne med å få kontroll på vekten, at filmens tidsinnstilte bombe for alvor er plantet. Alt er dermed klart for norsk filmhistories mest groteske dansescene.

Dette er likevel ingen hemningsløs horrorfilm, selv om den kan oppleves som ubønnhørlig. Formspråket og universet er skildret uten synlige digitale paletter, selve effektene er nesten gammeldagse. Blichfeldt har fremhevet sin inspirasjon fra mannlige filmkunstnere som kroppshorrorens gudfar David Cronenberg og den polske provokatøren Walerian Borowczyk.

Tilnærmingen er likevel klart feministisk. Det handler om de brutale skjønnhetsregimene særlig kvinnene har vært underkastet siden tidenes morgen. Vi befinner oss kanskje nær renessansen, men den freidige bruken av synthmusikk oppløser enhver forankring i perioden.

Det mest interessante ved filmen er kanskje ikke opprøret mot skjønnhetstyranniet. Det er på noen måter som å slå inn åpne dører, særlig med tanke på at dette er en europeisk arthousefilm for en liberal og velutdannet målgruppe.

Dette er ikke filosofisk kroppshorror, slik Cronenberg har spesialisert seg på, ei heller en dystopisk utforskning av Hollywoods rovdrift på kvinnekroppen som i «The Substance». Nei, djevelen ligger i detaljene, i humoren og skuespillerprestasjonene.

Lea Myren bærer filmens mest krevende scener på sine nakne skuldre. Hun gjennomfører her en tour de force innen fysisk skuespill. Som i de beste horrorfilmer utnytter Blichfeldt og fotograf Marcel Zyskind skuespillernes øyne for å forsterke prøvelsene kroppene deres gjennomgår. Vi ser ikke bare de groteske hendelsene gjennom Elviras øyne – vi ser dem gjennom hennes påsydde øyenlokk.

Ane Dahl Torp er briljant i rollen som jentenes mor. Hun er en miks av Lady Macbeth og Askepotts stemor. Torp makter å gi oss glimt av noe menneskelig i mammamonsteret som er oppslukt av ambisjon og frykt.

Blichfeldt legger ikke fingrene imellom. Det vinner filmen stort sett på, men hun hamrer inn enkelte av poengene for hardt og for lenge. Jeg skulle gjerne sett at historien hadde flere nyanser, flere av de mer lekne og djerve regigrepene.

Særlig én sexscene i stallen er noe av det mest uvante og dristige jeg har sett i nyere norsk film. Dette er utvilsomt en av norsk films mest forfriskende debuter. Om publikum tar denne krevende utfordringen, blir spennende å se.